Mandag 6. mars 2017
Yes sir, we can dada: Kleenex oppstod i 1978, ble LiLiPUT i 1979 og i 1983 var det over. Foto: Kill Rock Stars
Sveits’ gave til rocken: Feministisk punk som bør friste nye generasjoner.
Et vilt gateorkester

Samleplate

Kleenex/LiLiPUT

«First Songs»

Kill Rock Stars

Det sveitsiske pikepunkbandet Kleenex, som først så dagens lys i Zürich i 1978, fikk selvfølgelig ikke lov til å beholde navnet sitt særlig lenge før papirserviettfirmaet saksøkte dem. Sant å si er LiLiPUT også et bedre navn, hvis vi antar at det er et hint til Jonathan Swifts roman «Gullivers reiser» (1726) – der øya Liliput i Ostindia er et land befolket av meget små mennesker. Et land der keiseren blant annet utsteder et dekret om at frokostegget skal kakkes i den smale enden, noe som fører til krig med naboøya Blefuscu som mener det motsatte. Det er selvsagt en fjollete ting å gå i krig for, men riket Liliput er da også en parodi på Storbritannia og landets – ifølge Swift – absurde politikk.

En parodi på politikk og en reaksjon mot krig kjennetegnet også dadaismen som vokste fram i Zürich etter første verdenskrig. På Cabaret Voltaire ville man vrøvle bort den absurde krigen som hadde ført til at så mange liv gikk tapt; man ville vrøvle fram en ny start, og et helt nytt ikke-besmittet språk. Hugo Ball, som i 1916 forfattet manifestet for dadabevegelsen, kledd i sitt kubistiske pappkostyme er et av bildene som assosieres med Cabaret Voltaire. Noen av lydpoesiens urtekster ble framført her, blant annet Balls «Karawane», som ble til samme år som manifestet.

Så vidt historien melder var det ikke mange kvinner i dada-bevegelsen, selv om Balls kone Emmy Hennings skrev og fremførte dikt. Men kanskje vi kan snike oss til å kalle Kleenex/LiLiPUT for det kvinnelige Cabaret Voltaire, som 60 år senere endelig stakk sitt hode fram? Bandet besto i utgangspunktet av bassisten Klaudia Schifferle og trommeslager Lislot Ha og noen mannlige elementer som snart forlot gruppa. Fra publikumsradene hoppet da gitaristen Marlene Marder fram og ble gruppens kjernemedlem inntil oppløsningen i 1982.

På mange måter fremstår de som jentepunkens Ramones. De kom nemlig opp med en oppskrift som kan kopieres endeløst, og som legger listen for å delta så lavt at stort sett alle kan løpe opp på scenen og lage et liknende band: Noen rytmiske fraser – gjerne på engelsk med tjukk tysk aksent – gjentas igjen og igjen, mens trykket varieres og tempoet skrus opp. Eskalerende frustrasjon og spastisk forløsning i løpet av noen få minutter; det er klassisk punk, det. Dessuten hørest det ut som de har det så morsomt at man blir rent misunnelig. De er et vilt gateorkester, som Disneys «Aristokattene» eller, for å holde seg til bandets samtid, som The Fall tidlig på 1980-tallet.

De skiftende sangernes stemmeregister legger seg tett opptil Ari Up fra The Slits’ og hennes grensesprengende vokalprestasjoner; du vet, alle de nivåene som får menn til å løpe skrikende bort: Maskulint kommanderende og diskant, pipende. Et skrik gjengis ofte med en rekke vokaler: IIIII! eller AAAAA! og nettopp vokalene er helt sentrale i Kleenex/LiLiPUTs punkoppskrift. I «Hedi’s Head» finner vi i-ene og i «Ü» er det naturlig nok den tyske ü som spiller en viktig hovedrolle.

Liknende pipelyder kan man høre andre steder, for eksempel i leketøy av typen bitedyr, med den franske sjiraffen Sophie som den fremste. Den pipende u-lyden kan også spores mange steder i musikken, som i den typiske breakup-sangen som lister opp sine anklager mot en du-person. Man kan tenke på måten dette «you» blir til en pipelyd hos for eksempel Delta 5 («You» fra 1980) og, i dag, hos bandet The Coathangers, som på fjorårsalbumet «Nosebleed Weekend» har en sang, «Squeeky Tiki», med et frenetisk bitedyr-intermesso.

Det er vanskelig å si hvilke temaer som tas opp i sangene, for ofte synges det på et halvveis tullespråk, men ikke sjelden får man en fornemmelse av konflikter som oppstår når kvinner velger en utadvendt livsstil, flørter på bar og haiker for å spare penger, og dermed utsetter seg for uønskede tilnærmelser. Hvordan uttrykke sitt begjær og samtidig passe på seg selv?

I «Krimi» møter den kvinnelige protagonisten en morder: He tried to kiss me, uh-oh! De lever fritt som sjømenn («Die Matrosen» med fengende refreng som bandet plystrer i kor), møter menn, og det går godt helt til det går galt. I «Nighttoad» lyder det urovekkende: Give yourself lust / Do it again / You cannot undo, mens tempoet skrus opp som et stigende pulsslag.

Kleenex/LiLiPUTs punkformel har vært en gave til mange band opp gjennom årene, noe som er tydelig i musikken, men som også ble tydelig da Marlene Marder døde i fjor, 61 år gammel. Bandet ble i sin egen tid hurtig snappet opp av den britiske punkscenen, og de var på turné med The Raincoats, Swell Maps og mange andre. Det eksisterte også en fanbase i Amerika, spesielt på nittitallet, da den første samleplaten kom ut, senere reutgitt på det Portland-baserte plateselskapet Kill Rock Stars.

Samme Kill Rock Stars som på slutten av 2016 slapp «First Songs» på vinyl. Det er bare å krysse fingrene for at nye generasjoner av DIY-inspirerte sjeler finner frem.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. mars 2017 kl. 15.17
Mandag 22. mai 2017
Gamle instrumenter i ny kontekst når natur og kultur møtes i Ivar Bjørnson og Einar Selvik sitt verk «Hugsjá», som urframføres under Festspillene i Bergen.
Mandag 15. mai 2017
I desember var Julius Eastman, som døde ­hjemløs og uutgitt i 1990, viet en festival i ­London. Til helga «debuterer» komponistens ­musikk i Oslo.
Mandag 8. mai 2017
En begivenhet: Den ferske utgivelsen av tidligere uutgitt Thelonious Monk-materiale, som også kaster nytt lys over en omveltende periode i hans liv.
Mandag 8. mai 2017
Er det slik at den enorme oppmerksomheten som gis til festivaler står i stil med det eventuelle løftet musikken får på friluftsscener verden rundt?
Mandag 24. april 2017
En av jazzens største stemmer: Lysende, rå, ustoppelig, leken, feminin, varm og balansert, men hvor kom den fra?
Mandag 10. april 2017
1967 er rockeåret som «hadde alt», ifølge ny og original samleplate satt sammen av engelskmannen Jon Savage.
Mandag 3. april 2017
Musikkmagasinet tok en tur ut i Oslonatten en tilfeldig helg i februar, for å føle litt på et vitalt levende klubbmiljø under merkbart press fra øvrighetene.
Mandag 27. mars 2017
En skjult skatt: På album nummer syv finner Askerbandet White Willow kreative løsninger på et skyhøyt nivå, og viser at de ikke har mistet sine gotiske klør.
Mandag 20. mars 2017
Johan Halvorsens gjenoppdagede fiolinkonsert: Mellom kontinental kunstmusikk og norsk folkedans, fra en periode med store idéhistoriske omveltninger.
Mandag 13. mars 2017
Ingen annen enn Stephin Merritt kunne laget «50 Song Memoir», en slags svarplate til mesterverket «69 Love Songs».

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk