Klassekampen.no
Fredag 3. mars 2017
På god vei: Vi skaper en bedre verden gjennom positive handlinger, skriver Marit Simonsen. Her tar syklistene over gata i aksjonen «Critical Mass» i Vancouver. Foto: Tavis Ford
I stedet for om eksos og døde dyr, bør vi snakke om vår nye verden.
Radikal optimisme

I VG 26. februar kunne vi lese et intervju med en klimaforsker som uttalte at han ikke lenger tror verden kan reddes. «Jeg er pessimist. Jeg tror ikke vi kommer til å stanse global oppvarming før utviklingen blir stygg og fæl», sa «klimaforskningens grand old man Knut Halvor Alfsen». Alfsen har sannsynligvis rett, men vi burde ikke høre på ham likevel. Medienes hang til sensasjoner, sterke budskap og dramatiske overskrifter er destruktive for klimasaken, og det er på tide at flere får det med seg. Optimisme er veien for oss.

Bildet er blitt klassisk: En ensom isbjørn på et synkende isflak. De første gangene vi ser et slikt bilde, får vi gjerne et stikk av frykt. Vi blir oppmerksomme, pupillene utvider seg og vi kjenner stress langt inni kroppen. Mediene formidler ofte klimasaken på denne måten: det meldes om ekstremvær, tørke, flom, varmebølger og kuldebølger. Forsker Mike Hulme gikk gjennom britiske aviser og fant ut at ni av ti omtalte klimameldingen fra IPCCs Working Group I (om det fysiske grunnlaget for klimaendringene) som katastrofale, sjokkerende, grusom og ødeleggende. Disse ordene kom ikke fra IPCCs rapport.

Problemet tegnes altså opp i mediene som massivt, uoverkommelig, grusomt og i stor grad utenfor vår kontroll. Her kommer dommedag! Riktignok er situasjonen alvorlig, og politikerne har å ta krisen på alvor — det er jobben deres. Politikere kan også gjerne huske på at vitenskapere ofte er mer nøkterne enn det som godt er, i frykt for å virke overdrivende eller politiske. Men for dama i gata er alarmismen kvelende for all hverdagslig tiltaksvilje.

For det første blir vi veldig vant med den høylytte tonen. Når du hører et faresignal blir du først redd, men når ingenting skjer, lærer hodet ditt gradvis at det bare er en falsk alarm. Da slutter du å få de sterke følelsene du kanskje fikk første gangen. Å fremkalle frykt kan kanskje vekke en kortvarig interesse, men effekten av ulveropet minker fort. Klimaproblemet er også veldig komplekst, og fryktfølelsen blir ikke roet av å legge plast i blå pose.

Men dette kan vi også bruke til å mane til handling. Vi liker å tro at vi er komplekse vesener, vi mennesker, men i bunn og grunn teller det stort at det kommer en godbit til hjernen når du har utført en handling. For klimatiltak er denne responsen for langt unna, vi verken straffes eller belønnes når vi velger mellom fly og tog. Men det kan vi gjøre noe med, for eksempel gjennom insentivordninger eller gamification, hvor vi bruker belønninger av den typen som er vanlig i spill for å gjøre gode klimavalg like avhengighetsskapende som Candy Crush. Det gjør for eksempel ducky.no. Ducky er en app som logger hvor flink du er til å spare CO2 med konkurranser og konkrete tall. De bruker med andre ord vårt sosiale og spilleglade hode til å motivere oss til å holde klimamotet oppe.

I tillegg gjør vi lurt i å anerkjenne narrativenes kraft. En historiker fortalte meg nylig at mens svartedauden sto på var det ikke uvanlig med sexfester; for verden gikk nedenom uansett, så da kunne man like godt ha det gøy på vei ned. Men verden klarer seg jo stort sett, selv om vi må gjennom noe vanskelig. Vi har klart å stoppe både sur nedbør og hullet i ozonlaget, og selv om det krever noen armtak kan vi klare det denne gangen òg. Vi er på god vei, og fortellingen om vår nye verden er også langt mer appellerende enn bileksos og døde dyr. Vi er på god vei til å skape en verden som sløser mindre, som forurenser mindre, som kommer til å spare oss for masse penger, og som setter det vi bryr oss om i forsetet: Å ha det fint med andre.

Denne taktikken brukes allerede av de fleste som skaper politikk. Med unntak av innvandring er det få samfunnsfelter som drives fremover av fryktretorikk. Når hørte du sist frykt som begrunnelse for omlegginger i helsevesenet? Nei, politikere og byråkrater snakker om å skape bedre tilbud, om å sikre alles rettigheter, heller enn at om vi ikke gjør noe vil alt rakne.

Mediene skal selvsagt være kritiske, og de kan få frem alvoret i situasjonen. Men de kan være kritiske til manglende tiltak, heller enn å sette dødsfrykten i folk gang på gang. Da blir vi bare apatiske. Budskapet om klimaendringene må være at vi skaper en ny verden med gode ting, ikke at vi må unngå katastrofen. Det er nemlig det som funker.

marit.simonsen@gmail.com

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 7. mars 2017 kl. 13.53

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk