Er ideen om borgerlønn en utopi drømt fram av naive idealister, eller er det en praktisk løsning for å løse opp i byråkratisk kompliserte velferdsstater? Jeg møtte ideen for første gang i en sosiologiforelesning i mitt første år som økonomistudent, der det ble referert til forslag om borgerlønn i Nederland. Tanken om jeg i stedet for å få endene til å møtes med ett magert studielån og en hard sommerjobb, kunnet hevet en levelig lønn som en likeverdig borger var besnærende, men framsto som en uoppnåelig drøm.
Velferdsstaten er en labyrint. Er det ikke bedre å slå en strek over det hele?