Klassekampen.no
Onsdag 1. mars 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Velferdsstaten er en labyrint. Er det ikke bedre å slå en strek over det hele?
Lønn for livet

Er ideen om borgerlønn en utopi drømt fram av naive idealister, eller er det en praktisk løsning for å løse opp i byråkratisk kompliserte velferdsstater? Jeg møtte ideen for første gang i en sosiologiforelesning i mitt første år som økonomistudent, der det ble referert til forslag om borgerlønn i Nederland. Tanken om jeg i stedet for å få endene til å møtes med ett magert studielån og en hard sommerjobb, kunnet hevet en levelig lønn som en likeverdig borger var besnærende, men framsto som en uoppnåelig drøm.

Borgerlønnen ligger der som et ledig, opportunistisk argument et lite borgerlig sentrumsparti som nærmer seg sperregrensa kan plukke opp i en valgkamp for å hanke inn litt ekstra stemmer. I akademiske økonomimiljøer har ideen hatt en del støtte, blant annet fra den kjente liberale økonomen Milton Friedman. Litt overraskende kanskje, siden man umiddelbart tenker seg at en borgerlønnsordning betyr en stor stat. Men borgerlønn appellerer til det liberale sentrum fordi det åpner for en mindre regulerende og inngripende stat. En stat med borgerlønn ligner idealstaten til Adam Smith, som kun besørger et minimum av lov og orden, og lar markedet styre resten.

Inntil Finland nylig innførte et pilotprosjekt med borgerlønn til et utvalg av befolkningen som vanligvis ville fått arbeidsledighetstrygd, var det helst i stater med lite utbygd velferdssystem borgerlønn har blitt vurdert innført. Velferdsstaten Norge er slik som alle velutviklete stater en intrikat labyrint av regler, blindveier, stikkveier, skjulte dører, smutthull og trange sluser lagd av årevis med ambisiøse reformer, smålige kompromisser og populistisk valgflesk. Dette systemet skaper sin egen politiske logikk og byråkratisk rettferdiggjøring, men kanskje er det nettopp derfor det kunne være fristende å slå en strek over det hele.

Økningen i antallet uføretrygda er i ferd med å bli et samfunnsproblem det blir vanskelig å gjøre noe med. Den fornedrelsen det er å måtte bruke lang tid og krefter for å overbevise systemet om at man er rettmessig ufør, kunne man gjerne bli kvitt. Da hadde man også sluppet den utrolig bakstreverske regelen som sier at har du klart å bevise at du ikke er i stand til å gjøre din nåværende jobb, vil det være ulovlig å finne en annen samfunnsnyttig oppgave.

Den absolutt største fordelen med et godt borgerlønnssystem er at det hadde spart oss for disse møtene mellom klient og stat, og at beslutningen om man klarer å jobbe eller ikke kunne tas fra dag til dag eller uke til uke. Ingen måtte bli stemplet for evig. På baksiden av den medaljen har du argumentet at det kan hende at kommunikasjon med en sosionom på Nav kan være til hjelp. Rådgivningen skal vel være nettopp det, selv om det virker som noen har tolket sin jobbeskrivelse som «dørvokter».

Men der vi i dag har et system der det kan gå vinning i å kvalifisere seg til en trygdeordning, må man passe på at man ikke lager et nytt system med perverse stimuli. Om man blir enige om en borgerlønn på for eksempel 200.000 kroner, så kan det ikke være sånn at det skattes 30 prosent av en lønn på 260.000. Da ville man få null kroner igjen for å ta en jobb. Man kan tenke seg et komplisert system av gradvise prosenter – men det letteste systemet å skjønne seg på ville være å gi alle myndige statsborgere i riket en lønn på 200.000 kroner, og så kan man tjene det man vil i tillegg med et lignende skattesystem som man har i dag. På den andre siden gir det det tilsynelatende irrasjonelle utfallet at man vil gi en bankdirektør 200.000 kroner ekstra, men det kan man ta inn med progressive skatter.

Men det koster. Å gi to hundre tusen til fem millioner koster tusen milliarder. I 2016 var statens samlede utgifter på 1,2 tusen milliarder. Så selv om vi stryker Nav og Lånekassa fra regninga, dekker det ikke hele summen – vi må fortsatt ha litt til sykehus, skoler og veier.

Og til slutt motargumentet som for meg veier tyngst. Selv om vi startet året med et flott, nytt, oversiktlig system, er jeg sikker på det ville ta kort tid for politikerne å rote det til igjen. Første valgkamp ville vært fullt av forslag til fratrekk for innvandrere, tillegg for småbønder og gjennomtrekk for oljearbeiderne ... til velferdssamfunnet igjen speilet det vi er: en broket og selvmotsigende forsamling.

mortenjerven@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Camilla Øvald, Chr. Anton Smedhaug og Ebba Boye skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 7. mars 2017 kl. 11.33

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk