Er ideen om borgerlønn en utopi drømt fram av naive idealister, eller er det en praktisk løsning for å løse opp i byråkratisk kompliserte velferdsstater? Jeg møtte ideen for første gang i en sosiologiforelesning i mitt første år som økonomistudent, der det ble referert til forslag om borgerlønn i Nederland. Tanken om jeg i stedet for å få endene til å møtes med ett magert studielån og en hard sommerjobb, kunnet hevet en levelig lønn som en likeverdig borger var besnærende, men framsto som en uoppnåelig drøm.