Mandag 27. februar 2017
Bergen i Oslo: Myra i studio, der hun jobber med produsent Frode Flatland – i låter med arbeidstitler som «den korte», «4-4-2» og «balladen».
Ut å levere: I oktober slapp hun sin første låt på nettet, denne uka er Myra en av artistene bransjen er mest spent på.
Hold an
Undersak

Hvor var du første gang du hørte Myra, og hva tenkte du?

Runar Gudnason, rapper i Side Brok og skribent – Eg var på internett på arbeidsrommet mitt, og nokon delte «Hold an» på Twitter eller Facebook, og fordi det var rapp og norsk, så sjekka eg det. Det fyrste eg tenkte, var vel at dette er imponerande bra, og at der må vere meir musikk av ho ein plass, men eg fann ikkje noko. I tillegg til å skrive interessante linjer, har Myra både ei stemme og eit flow som får ein til å høyre etter. Ho er flink til å leike seg rytmisk, og flink til å ikkje vere for flink. Så bra debutlåt trur eg ikkje eg har høyrt frå ein norsk rappar før, så eg gler meg stort til meir. Lars Vaular, rapper/duettpartner – Jeg var hjemme på sofaen aleine og hun var plutselig på Soundcloud. Her er det noe spesielt, tenkte jeg for meg selv. Både stemmen hennes og vendingene i teksten på «Hold an» var på en gang nær og luftig på de riktige stedene. Ordentlig sensualitet er ganske sjeldent i norsk musikk. Jeg tenkte at dette må jeg vise til noen, for musikken var lett å leve seg inn i.

Karen Sofie Sørensen, daglig leder BRAK

– Jeg hørte den første låten hennes den dagen hun la den ut på Soundcloud. Jeg var på Legal og noen kom bort til meg med et headset og ba meg høre på dette talentet de hadde «oppdaget». Men det var det tydeligvis mange flere som også hadde gjort, og som siden har snakket om. Min første tanke var at det var en forfriskende og interessant låt av en artist jeg definitivt ville høre mer av. Jeg gleder meg til å se henne på Bylarm og følge henne videre.

På vei: Vi var med Myra (Regina Tucker) den februarettermiddagen hun først var i studio, og deretter dro på lydsjekk på Rockefeller før sin aller første fulle opptreden som soloartist.
Bylarm-booket på bakgrunn av én låt, innspilt første gang hun var i et studio. Hun skulle jo bare utfordre komfortsonen sin litt. Møt Myra.

Intervju

– Kor eg kommer fra? Opprinnelig, mener du? Eg kommer fra månen, liker eg å si, sier Regina Tucker (22), og ler høyt, nesten litt brautende.

Jada, vi vet. Slike spørsmål om hvor folk kommer fra kan fort regnes som mikroaggresjon, som en slags understreking av den andres utenforskap, når man møter et nytt menneske, kanskje særlig en annen nordmann med andre pigmenttoner enn majoriteten. Men det er nå en del av jobben som journalist, å nøste opp hvor en artist kommer fra. Særlig en artist som Regina, en sånn som bare dukker opp tilsynelatende fra løse luften, slik det skjedde med låta «Hold an». Den materialiserte seg som en lydfil på nettstedet Sound-cloud i oktober, under det frem til da totalt ukjente artistnavnet Myra. Et navn hun sier bare dukket opp i hodet hennes: «Helt ut av lufta. Har ikke det skjedd deg før? At et ord bare dukker opp i hodet ditt? Sånn var det med Myra. Det bare var der.»

Og sånn var det med musikken hennes også. Plutselig var den bare der. Med en stemme som ikke liknet noe man hadde hørt før på norsk, en avslappet autoritet kombinert med en lavmælt intensitet man vanligvis ikke akkurat forbinder med Reginas kav bergenske dialekt.

– Jeg har aldri vært noen del av et musikkmiljø. Jeg kommer bare fra min verden, har likt å drive med musikk bak lukkede dører og har måttet bygge meg selv opp, bygge opp selvtilliten for å kunne eksponere meg sjøl på den måten, sier hun til oss, der vi sitter midt i musikkmiljøet i Oslo – i et studiokollektiv ved Akerselvas bredder.

Fakta

Myra:

• Artistnavnet til Regina Tucker (22) fra Bergen, som flyttet til Oslo i høst.

• Oktobersingelen «Hold an» fikk mye positiv oppmerksomhet, og forrige helg kom Lars Vaular-singelen «Ventet på deg», med bidrag fra Myra.

• Etter planen skal hun slippe album i løpet av året. Kommende helg gjør hun to Bylarm-konserter.

Oslo Records står det på ringeklokka og om en times tid skal Nesoddenoriginalen Oral Bee spille inn et helt kor her ute i oppholdsrommet, det er ikke plass til dem i «a-studioet». Men vi har tid til å sette oss ned for en prat først, før vi skal ned til Rockefeller der Myra skal gjøre sin første konsert som headliner noensinne. Det vil si, der skal hun gjøre fire låter i anledning norsklanseringen av den nye sesongen av HBO-serien «Girls».

Dette er omtrent de samme fire låtene hun har per i dag, en knapp måned før hun skal på scenen på Bylarm, kanskje som det rapnavnet det knyttes størst forventning til. Og hun meldte seg ikke på engang.

I likhet med Musikkmagasinet, og mange andre, hadde Bylarm sentralt bare hørt «Hold an» på nett, men det holdt til å booke henne, på eget initiativ. Det er bare et par måneder siden hun spontant takket ja til mailen som tikket inn derfra. Og bare et par uker siden hun for alvor innså at hun dermed trengte noen låter å spille der.

Det vil si, det var Lars som minnet henne på det, litt sånn diskret. Ja, Lars Vaular, som først var i studio med Myra i løpet av romjulen, og spilte inn låta med den relativt symbolske tittelen «Ventet på deg» – for vi har jo det? Ventet på en kvinnelig rapper av det kaliberet som demonstreres på versene på «Hold an» og på denne duetten, som ble sluppet for en drøy uke siden.

En perfekt oppkjøring, så nå gjenstår det altså bare å ha noen låter å spille kommende fredag på Parkteatret (og lørdag på John Dee).

Og det er derfor hun er akkurat her, i det lille siderommet som uoffisielt går under navnet «Oslo Records avdeling Bergen», eller «Bergen-i-Oslo-Records». Her holder Lars hus sammen med produsent Frode Flatland (Ungdomsskulen), og de tre nye låtene som skal fremføres på kveldens event på Rockefeller har blitt til i løpet av en drøy ukes tid, sammen med et par skisser til. De har ikke noen offisielle titler engang ennå, bare arbeidstitler som «den korte», «4-4-2» og «balladen».

Men etter å ha vært inne på rommet der sammen med Myra og Frode, og hørt gjennom denne drøye ukens arbeid, er det ingen grunn til å føle noe annet enn intens forventning til hva hun med litt kyndig hjelp fra denne gjengen klarer å koke opp i løpet av et par uker til. Det virker som om det bare renner ut av henne, disse smått kryptiske tekstlinjene som smyger seg inn under huden etter kun et par lytt, og ikke minst: de renskårne og minimalistisk refrengene, hvor hun slår over til en sangstemme like hverdagslig uanstrengt som rapflyten.

Hvor kommer det fra? Selv insisterer hun på at hun ikke har noen «musikalsk bakgrunn». Annet enn litt gitar da hun var yngre. «Lillebjørns gitarbok» og sånt der. Men hun har aldri vært del av noe miljø, og har alltid følt at det var hennes handikap. Hun tenkte på folk som dreiv med musikk, at de alltid har så mye bakgrunn. De hadde gjerne musikerforeldre, og hadde spilt et instrument hele livet. Hun tenkte at hun visste altfor lite, at det var noe man måtte ha drevet med hele tida.

Men hun tror hun har snudd dette til å bli hennes styrke. Hun har ikke tatt utgangspunkt i noe annet enn det at hun skriver, og dermed står hun fritt til å plukke inspirasjon fra alt hun hører på. Som inkluderer alt fra jazz til indierock som The xx, «old school» rap som Tupac og Ja Rule, og så klart kvinnelige rappere som Foxy Brown, Da Brat og Nicki Minaj, som talte til henne som ung jente på et tidspunkt hvor man ikke hadde sett noen kvinnelige rappere på en stund. Men også nye rappere som Chance the Rapper, Rae Sremmurd og Anderson .Paak. Og store, klassiske «churchy» stemmer som Anita Baker og Whitney Houston.

– Moren min synger, så vi pleide å synge i kirken med familien da vi var yngre. Men jeg la det vekk en stund, jeg trodde ikke det var den veien jeg kom til å gå. I tenårene mistet jeg vel litt av kjærligheten til å synge, så da begynte jeg i stedet å snakkesynge. Det ble enklere, av og til henger man seg for mye opp i at det skal være en sang. I stedet begynte jeg bare å skrive ned vanlige setninger, eller dikt ... jeg liker å skrive dikt på nynorsk, faktisk, jeg synes alt er mye vakrere på nynorsk. Så jeg begynte å rappe diktene mine.

Allikevel holdt hun det helt for seg selv, verken familien eller andre som sto henne nær ante at hun drev med dette, frem til «Hold an» altså dukket opp i oktober. Hun husker fortsatt den spenningen rett før hun trykket «publiser» på Soundcloud. «Skal jeg virkelig gjøre dette?» Eller følelsen umiddelbart etterpå: «Uææh, hva har jeg gjort nå?» Men nå har hun blitt mer komfortabel med det å være en rapper. Hva skulle til for å ta steget?

Vel, hun vet at hun aldri kunne ha blitt en rapper hjemme i Bergen. Hun var for komfortabel der, det er et lett sted å bli komfortabel på, mener hun, fordi det er så trivelig der. Når du har vært der i 18 eller 19 år sånn som henne (etter å ha kommet til Norge fra et krigsherjet Sierra Leone som fireåring), så kjenner du alle. Så det var ikke slik, som hun har sett andre skrive, at hun dro til Oslo for å bli rapper. Men hun kunne aldri blitt rapper om hun ikke dro til Oslo, om hun ikke bestemte seg for å bryte ut av komfortsonen og flytte fra Bergen rett etter at hun var ferdig med sommerjobben i fjor.

Hun bare tok toget og dro, uten å egentlig kjenne særlig mange i Oslo, eller å ha noen klar plan. Veien derfra til studiorommet vi sitter, og videre frem til Bylarm og Gud vet hvor, er i grunnen en rad tilfeldigheter som kan virke nesten skjebnebestemt, men også en klar konsekvens av ... noe som virker som en brennende ungdommelig trang til å utfordre seg selv. Eller som hun sier det selv: «Det er kjekt å gjøre det en vil, men av og til må man gjøre det man må. Gjør det du må, så vil det ordne seg. Og det gjorde det jo.»

La oss skissere opp veien hun har gått i disse hektiske månedene. Noen uker etter at hun er fremme i Oslo, drar hun på premieren til Sara Johnsens film «Rosemarie» sammen med en venninne. På vei hjem fra premierefest setter Uber-sjåføren på noen beats han har på telefonen, og Regina begynner å freestylerappe i baksetet. Det leder til en invitasjon til en såkalt cypher, en studioinnspilling hvor forskjellige rappere drar hvert sitt vers, og vennskapelig forsøker å overgå hverandre. Med noen vanlige, anonyme Oslorappere, ikke noen kjente navn. Men gode rappere, altså – «det er de beste folka, random folk som rapper litt på fritiden og kjører Uber på kveldene.»

I studio til cypheren blir hun kjent med en produsent, og ender i løpet av en ukes tid opp med å spille inn åtte-ni skisseaktige låter over beats han har liggende, det som liksom skulle bli en ep. Hun har de låtene på telefonen, men er litt skeptisk til å spille dem for oss, ikke engang produsent Frode har fått høre dem.

– Jeg holder de låtene litt tett inntil meg selv. For det minner meg om da jeg var skikkelig rookie. I oktober. Haha, for fire måneder siden, «da jeg var rookie». I motsetning til nå, liksom!

Hun laster altså likevel opp denne ene låta, «Hold an», på Soundcloud. Noen uker etter kommer mailen fra Bylarm, og fra i desember en gang har hun hatt Leo Ajkic som manager. Og nå ...

– Nå er det ut å levere, som vi sier i Bergen.

Nede på Rockefeller, før «Girls»-premieren, varmer Regina opp, bokstavelig og fysisk, til soundcheck. Hun hopper energisk rundt, sparker i lufta, full av energi. Hun har spilt fotball i 15 år, håndball i 16 år, og føler i grunnen at hun har trent nok for en stund. Jeg sier at hun fremstår annerledes enn man kanskje hadde ventet når man bare har hørt henne rappe på Sound-cloud. All denne energien hennes, de stadige større eller mindre latterkulene, det er rett og slett noe sprudlende over henne.

– Jeg skulle ønske jeg var mer sånn ... mørk, deprimert og mystisk. Så jeg kan egentlig ikke drive å møte så mye folk.

Vel. Hun hopper opp på scenen, kjører gjennom låtene sine, legger spontane andrestemmer på refrengene som ligger på tracket. I jeans, barføtt i lave Converse, med svart topp og «afro puffs». Foran en skjerm hvor det projiseres et slags rosa mønster som skal signalisere «jentekveld». Og man tenker at det er helt utenkelig, hvordan det var utenkelig for henne å stå på en scene og rappe foran andre mennesker for mindre enn et halvt år siden. At dette er fjerde gangen hun står på en scene i livet sitt, noensinne. Og at det at hun står her nå med større autoritet enn visse norske rappere som har stått på sånne scener siden før Myra ble født, ikke er den eventyrlige kulminasjonen på en ung jentes reise ut av komfortsonen. Men begynnelsen, ja kanskje ikke det engang, bare opptakten til en større historie.

musikk@klassekampen.no

Myra spiller på Parkteatret fredag kl. 20:30, mens hun spiller på John Dee lørdag kl. 22:00.

Artikkelen er oppdatert: 2. mars 2017 kl. 15.37
Mandag 11. juni 2018
AlbumFatoumata Diawara«Fenfo»Montuno/Wagram MusicHHHHHJDet har gått hele syv år fra maliske, nå Paris-bosatte Fatoumata Diawara...
Mandag 4. juni 2018
Utrolige opplevelser under de utrolige Festspillene i Bergen, som kunne tjent på færre forestillinger som kolliderer.
Mandag 28. mai 2018
ThundercatArtist og «superbassist», spiller på Verftet i Bergen onsdagStephen «Thundercat» Bruner blir aldri lei av å spille.IntervjuDu har en av musikkverdenens...
Mandag 14. mai 2018
Norsk musikkeksport er mer enn EDM. Det er er jo også ECM. Den tyske kvalitetsetiketten gir nå ut albumet til en ny supertrio med smått uortodoks besetning: lyriker, pianist og vokalist.
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk