Klassekampen.no
Torsdag 23. februar 2017
Underlagt naturen: Får vi til å lage barn uten å ta i bruk kvinnens kropp, kan kvinnen endelig bli autonom, skriver Eivor Oftestad. Illustrasjon: «la donna gravida», raphael, 1505
Muligheten til å legge naturen bak oss endrer hva det er å være menneske.
Bare materie?

Når det blir mulig å lage kjønnsceller i et laboratorium, noe man allerede har gjort med mus, vil det bety en revolusjon og en ny milliardindustri for reproduksjonsteknologien. Dette ble sagt på Bioteknologirådets fagdag forrige uke. Det slår meg at utviklingen går så raskt at boken jeg utga for et knapt halvår siden, «Vi lager barn», allerede nå kunne komme i revidert utgave. Kjønnscellene kan i tillegg sorteres og modifiseres før de befruktes og settes inn, slik at hele prosessen blir enda mer målstyrt.

La det være sagt, når disse barna kommer, for eksempel laget av hudceller fra pappa én og pappa to, vil de være like verdifulle som alle andre barn. Barn er barn uansett, om de er blitt til etter voldtekt, eggdonasjon eller hudceller. Det er likevel nødvendig å diskutere hvordan vi som samfunn forholder oss når menneskelivet stadig mer løsrives fra den natur vi nå en gang kommer fra.

For i det lange perspektivet er det vel dette det handler om? At mennesket endelig har skjønt hvordan det kan ta skjeen i egen hånd og gjøre hele denne prosessen mindre risikabel og mer målrettet? I stedet for å bruke kvinnen, hun som i tidligere århundrer var som et halvveis husdyr, et redskap for Guds og mannens barneavl, kan vi etter hvert oppnå en reproduksjon under full kontroll, helt løsrevet fra kvinnens kropp. Får vi til det, kan også kvinnen endelig bli autonom. En gravid kropp er underlagt naturen i høyeste grad. Et annet individ vokser og næres inni det første, helt til det tvinger seg ut gjennom en smerte så sterk at du tror du skal dø. Det er så langt fra kontroll og autonomi som du kommer. Nesten rart vi driver på med slikt, i vår tid. Det er kanskje ikke så underlig at nettopp selvbestemt abort har vært en så potent symbolsak i brytningen mellom fellesskap og autonomi.

Det er ingen tvil om at ny bioteknologi kan utrette mirakler. Samtidig vil mulighetene til å legge naturen bak seg, og til å designe og sortere ut nye artsfrender, endre hva det vil si å være menneske. Det er naivt å gå utviklingen i møte uten å tenke over det mest brennbare spørsmålet: «hva betyr det å være et menneske?» Dette er hva som skjer når man bare diskuterer utfordringer etter hvert som de måtte dukke opp, uten å se på de overordnede linjene. Og slik foregår stort sett hele debatten om ny reproduksjonsteknologi i norsk offentlighet.

Historikeren Yuval Noah Harari uttalte nylig i Morgenbladet en bekymring over at mennesket, som tidligere har drevet rovdrift på naturen, nå kommer til å drive rovdrift på seg selv. Det er et fruktbart sted å starte en refleksjon.

Et annet sted å begynne, er å ta de transhumanistiske visjonene til for eksempel Ole Martin Moen på alvor. Til nå har de fleste rynket på nesen og ikke villet ta i Moens visjoner med ildtang. Men i stedet for å avvise dem som urealistiske fantasier fra gutterommet, burde vi heller bruke dem som et speil på oss selv. For hva annet gjør han egentlig, når han fremmer sortering og eutanasi, enn å ta konsekvensene av de betingelsene som ligger i vår egen kultur?

Venstresida må se at det er helt nye problemstillinger i dag enn for 40 år siden da de kjempet frem selvbestemt abort. Det er mulig å holde på abortloven, og samtidig stille spørsmål ved hvordan menneskelivet forvaltes i dag. Men da må man også våge å spørre om mennesket fremdeles bare er materie, for i så fall har man egentlig ingenting å stille opp med i møte med en vitenskapelig utvikling uten bremser og en praksis der mennesket fort kan bli et middel i stedet for et mål.

Spørsmålet «hva betyr det å være menneske?» har vært diskutert av religiøse og filosofiske tradisjoner i tusener av år. Og selv om utviklingen frem mot vår egen tid kan beskrives som en frigjøring fra religiøse forestillinger, er det kanskje nettopp nå slike innsikter bør formuleres på nytt. Spørsmålet er i alle fall helt nødvendig å stille når teknologien sprenger de betingelsene mennesket til nå har vært definert av. Vi trenger en ny refleksjon over forbindelsen mellom mennesket og naturen. Og refleksjonen bør søke langt utenfor kanten av vitenskapens reagensrør.

eivor.a.oftestad@mf.no

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Åste Dokka skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 31. mars 2017 kl. 12.49

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk