Klassekampen.no
Mandag 20. februar 2017
Trumps støyende praksis avdekker store problemer ved systemet.
Liberal læretime

I kjølvannet av brexit og Trump er det mye snakk om trusselen mot liberale verdier og liberalt demokrati. Men brexit og Trump er hver på sin måte resultater av politiske prosesser innenfor en liberal orden med maktfordeling mellom lovgivende, utøvende og dømmende makter, med ytringsfrihet, en fri og uavhengig fjerde statsmakt (media) og et stadig friere, globalisert marked.

Det er en grov, liberal forenkling å sette ideologiske likhetstegn mellom brexit og valget av Trump. Brexit var resultat i en direkte folkeavstemning. Som valgundersøkelser har vist, var brexit uttrykk for en reelt begrunnet angst hos folk flest for en usikker framtid i et liberalistisk arbeidsmarked der store deler av arbeiderklassen er blitt svekket og umyndiggjort som følge av høyresidens «liberale» nedkjemping av fagorganisasjonens makt og undergraving av velferdsstaten. I de fleste valgkretsene der Labour har stått sterkt ved parlamentsvalg, var det flertall for brexit – stikk i strid med partiets «europeiske» linje i parlamentet.

Valget av Trump skjedde derimot gjennom en grumsete nominasjonsprosess med et enormt forbruk av penger hos begge partier og en nasjonal valgordning med klart manipulatoriske trekk, slik at et mindretall fikk presidenten. Etter at sosialisten Bernie Sanders var ført bak lyset og spilt ut over sidelinjen av Demokratenes – altså liberalernes – politiske maktapparat, var det ikke lenger mulig med noen form for politisk opplysningsprosess knyttet til presidentvalgkampen med appell til arbeider- og middelklassens sosiale situasjon.

Det var den «verste valgkamp noensinne» – en gigantisk politisk fremmedgjøringsprosess, der de to store partiene har et felles monopol i det amerikanske demokratiet, formidlet gjennom nye kommunikasjons- og maktformer i media, det liberale mediaturet. Identitetspolitikk på bekostning av klassepolitikk var en ideologisk fellesnevner for Labour i Brexitprosessen og Demokratene i presidentvalget.

Trumps frimodig støyende praksis er lærerik. Den avdekker et presidentstyre med potensielt diktatoriske trekk. Presidentforbudet mot innreise fra syv muslimske land har utløst åpen strid som kan ha bevisstgjørende virkning om sider ved den amerikanske konstitusjonens virkemåte. En lavere rettsinstans i California opphevet først presidentens ordre. Trump anket, og nå er også anken tilbakevist av den føderale domstolen. Hvorfor? Fordi begrunnelsen for forbudet var ikke «god nok». Trusselen mot landets sikkerhet med innreisende fra disse landene var ikke reell. Hadde den vært det, ville diktatet vært konstitusjonelt helt i sin orden. Presidentens ordre er inntil videre altså ikke gyldig. Neste runde kan bli høyesterett, bare Trump får innsatt sitt flertall der tidsnok. For å få rett, må Trump ved hjelp av et konstitusjonelt privilegium først få tilstrekkelig makt over sammensetningen av høyesterett.

Den liberale Obama brukte presidentfullmakten flittig, særlig utenfor USAs grenser. Videreføringen av krigene i Afghanistan og Irak og de nye i Libya og Syria (alle med norsk støtte) forlenget og påførte disse landene og deres naboer katastrofer i demokratiets og nasjonsbyggingens navn, med store ringvirkninger inn i Europa. Krigspolitikk ved konstitusjonell bruk av presidentfullmakten og brudd på folkeretten er helt i tråd med landets tunge, imperialistiske impuls og har vært fødselshjelper til den europeiske høyresidens oppsving. Uroen rundt den nye presidentens frimodighet burde være en nyttig læretime for alle som savner fredsprisvinner Barak Obamas coolt liberale regime.

hnk.ebbing@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 29. mars 2017 kl. 14.49

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk