Klassekampen.no
Mandag 20. februar 2017
Hennes egen gutt: Vigdis Stokkelien skrev om en kvinne «i uløkka» som nekter å gi fra seg barnet sitt, skriver Bodil Stenseth. Maleri: Gari Melchers (1860–1932), «Mor og barn»
I 1955 debuterte en purung forfatter med en historie om et modig valg.
Med kjærlighet

«Barnet mitt, når du blir født vil det snart være vår, og når sommeren kommer er du ikke min lenger. Fremmede hender skal stelle deg, og en fremmed kvinne skal se det første smilet ditt.» I Vigdis Stokkeliens novelle «Med Kjærlighet» fortsetter jeg-personen: «Men jeg har båret deg fram, jeg har hatet deg, jeg har elsket deg. Du har vært en del av min kropp så lenge at når du er borte, vil det alltid være et savn tilbake.»

Novellen, på trykk i Magasinet For Alle nr. 42 1955, handler om sommerpiken som kom i uløkka. Sommerpike? Å se til var sommerpiken for seksti år siden som hun er i dag. Hun er deilig, solbrun og i stroppeløs kjole, der hun sitter på brygga og lar mennene ønske seg med øynene. Men det er én mann som hun foretrekker fremfor de andre. I dansen smyger seg inntil ham. Hun nyter at han kjærtegner henne, og hun blir hans.

Tilbake til 1955 og novellen, som er referert og sitert her. Jeg-personen bekjenner at hun ikke var slik han trodde. Hun var bare en pike som lette etter varme. Hun valgte ham. Hadde kun ett ønske, å bety noe for ham. I stedet ble hun en lek for ham. Lesere forstår at han og hun absolutt ikke var på sosial bølgelengde. Da de var i cocktailparty, så hun hat i øynene hans. For hun, hun var jo ingenting mot piken i kostbare klær og dyr parfyme. Hun som snakket engelsk, fransk og tysk. Likevel, jeg-personen pinte sin utvalgte med øyekast til menn som ikke betydde noe. Brukte ordspill når alt hun skulle ha sagt var så enkelt. Hvorfor hadde hun ikke fortalt ham det da?

Han lo da han hørte om barnet. Det var ham likegyldig. Hun kunne gjøre hva hun ville. Ta det bort, adoptere det bort eller gjerne beholde det. Barnet var altså et «det». Den gang tigget hun ham om kjærlighet. Men det var for sent, måtte jeg-personen akseptere. Hun var reist hjem til barndommen, en værhard øy, der hun hadde tilbrakt fem år som jente. Hele dagen lå hun i sengen med bøkene sine, leste for å glemme. Om morgenen var vannet i bøtta på kjøkkenet bunnfrossent. Hun var som en landsforvist, frivillig. Hun som kunne ha bodd i hus med sentralvarme, hevet lønn på tre måneders permisjon. Men hun hadde vært feig og flyktet. Planen var klar. Hun skulle gi barnet liv, gi det bort og gå tilbake. Ingen ville vite noe. Familien ville tenke sitt, men aldri spørre om noe. Slik skjønner vi at det skulle bli, etterpå.

«Noe som jeg ga fra meg og aldri kan få igjen,» skriver Stokkelien om jeg-personens indre monolog til sitt ufødte barn. I fortsettelsen konstaterer hun: «Det er forbannelsen ved å være kvinne.» Mannen som ga liv, følte ikke liv. Derfor vet ikke mannen at kvinnen gråter fordi hun skal miste «det» (barnet). Han hadde skapt en kvinne han ikke kjenner. Til historien hører det at hun ikke kjente seg selv.

Da hennes time var inne, sto hun kampen ut. Det ble en gutt, hennes egen gutt. Vendingen er, må det innskytes, for god til å være sann. Novellen er jo skrevet i en tid da den ugifte mor fremdeles var stigmatisert av så vel kirken som av sine omgivelser. «Og nå vet jeg at den fremmede kvinnen aldri skal få ham, for jeg fikk ham med kjærlighet.» Det er novellens siste setning.

I 1955 var Vigdis Stokkelien bare 21 år. «Med kjærlighet» gjorde en modig forfatter in spe seg gjeldende. Hun kom fra Kristiansand, utdannet seg til telegrafist og arbeidet gjennom mange år i utenriksfart. Og erfaringene derfra omsatte hun, telegrafisten og den eneste kvinnen om bord, i sitt forfatterskap. Ifølge oppslagsverk debuterte Stokkelien med novellesamlingen «Dragsug» i 1967. Så fulgte romanen «Den siste prøven», «Granaten» med flere, og «Balladen om Molly Malone» i 1987. Stokkelien som også var journalist, døde i 2005.

Var Vigdis Stokkelien blitt forfatter, hvis hun ikke hadde lest ukebladet som hun fikk antatt «Med kjærlighet» i? Historien om Magasinet For Alle, tidligere ArbeiderMagasinet, kom i fjor mellom to permer. «-Det var der vi ble til» av Bjørn Tore Pedersen ble senest 28. januar 2017 viet et dobbeloppslag i Klassekampens bokmagasin. Der påpeker Trygve Riiser Gundersen en mangel ved litteraturhistorien i Norge, den skrives alt for ofte som en fortelling om bøker. Når ukeblader og tidsskrifter inkluderes i fortellingen, kan også novellen av en ennå ukjent forfatter komme opp i lyset igjen.

bodist@getmail.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kristina Leganger Iversen skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 29. mars 2017 kl. 14.53

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk