Lørdag 18. februar 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Norge i hvitt, hvitt og hvitt.
Hvis mine barnebarn ikke blir norske, hva skal de da være?

For omtrent ett år siden nedsatte regjeringen et utvalg som skulle utrede hvordan høy innvandring vil påvirke samfunnsøkonomien, hvilken betydning innvandringen vil ha for velferdsstatens evne til å integrere innvandrerne og hva som kan skje med samholdet i samfunnet når befolkningssammensetningen endrer seg. Tidligere denne måneden kom sluttproduktet: den offentlige utredningen «Integrasjon og tillitt – langsiktige konsekvenser av høy innvandring», i mediene kalt Brochmann II-rapporten etter utvalgets leder.

Det er ikke første gang en norsk regjering bestiller en offentlig utredning om konsekvenser innvandring kan ha for velferdsstaten og det norske samfunnet. Den første Brochmann-rapporten kom i 2011. Flere offentlige utredninger vil sannsynligvis følge i tiden som kommer. Migrasjon, i likhet med global oppvarming og økonomisk ulikhet, er blant de store utfordringene som definerer vår tid. Det er imidlertid ikke rapportens problembeskrivelser eller løsningsforslag som har fått mest oppmerksomhet. I stedet har debatten dreiet seg om utvalgsmedlem Asle Tojes dissenser i utredningen.

Til forskjell fra majoriteten i utvalget, mener Toje at etniske nordmenn i fremtiden vil utgjøre en minoritet dersom dagens innvandringspolitikk fortsetter. I tillegg konstaterer han at Norge ikke bare er et land, men den norske nasjonens hjem. Dette siste innebærer at «denne nasjonen [har] utviklet en kultur som er like distinkt som andre nasjoners og som ikke på noen meningsfull måte oppsummeres av universelle verdier. Frihet er viktig for nordmenn men å like frihet gjør deg ikke norsk.»

Disse merknadene fordrer to oppfølgingsspørsmål: Hva vil det si å være en etnisk nordmann, og hva vil det si å være norsk?

En etnisk gruppe kan defineres som en gruppe bestående av mennesker som deler avstamming, kultur og historiske røtter. Det er på bakgrunn av denne definisjonen at jeg anser meg selv som en etnisk somalier, og det vil antakeligvis være mange i dette landet som betegner seg selv som etniske nordmenn av samme grunn. Men det er altså tre komponenter som inngår i konstruksjonen av en etnisitet: genetikk, fortid og kultur.

Hvis den biologiske komponenten i etnisitetsbegrepet vektes like mye som den kulturelle og den historiske, har etnisitet som begrep en begrenset verdi i et moderne og genetisk mangeartet samfunn. Den biologiske avstammingen, hvorvidt en person har nordgermanske aner, sier ingenting om den enkeltes historiske, kulturelle og psykologiske tilhørighet til Norge. Til syvende og sist vil mine barnebarn være mer norske enn etterkommerne av norske innvandrere i USA. Så hva betyr da frykten for et etnisk norsk mindretall i fremtiden?

Dette fører oss tilbake til Brochmann II-rapporten og dens etterdønninger.

For å utbrodere Asle Tojes poeng om et etnisk norsk mindretall i fremtiden, forklarte journalisten Lars Akerhaug i Dagbladet denne uken at dagens befolkningsframskrivinger kun medberegner første-og andregenerasjonsinnvandrere. Når vi vet at innvandrere fra utviklingsland sjelden gifter seg inn i majoritetsbefolkningen og at andelen i befolkningen med utenlandsk opprinnelse nå er på fjorten prosent, må vi forvente at dette tallet vil overstige femti prosent i fremtiden, hevdet han.

Antydningen her er tilsynelatende at vi, for å kunne vurdere andelen etnisk norske i fremtiden, burde beskrive innbyggere med to utenlandsk fødte foreldre, besteforeldre eller til og med oldeforeldre som innvandrere. Konsekvensen av dette er at til tross for besteforeldre og foreldre som er født og oppvokst i Norge, kan en person i fremtiden risikere å bli kalt innvandrer. Av statistiske hensyn, så klart. Men hvorfor er denne statistikken nødvendig i utgangspunktet?

Ifølge Akerhaug er det formodentlig nødvendig med slik statistikk fordi innvandring også betyr verdi-og kulturendringer som vil medføre uro og konflikt. Hvis innvandrerne og deres etterkommere formerer seg i generasjoner, uten genetisk input fra etniske nordmenn, vil disse verdi -og kulturendringene bli reprodusert. Positive forandringer forekommer, så klart, men ifølge kritikerne skjer dette altfor sakte. Implikasjonen er dermed at andelen med innvandrede forfedre kan brukes som et mål på grad av uro og konflikt.

Kritikerne tror ikke at forandringene vil skje raskere for hvert år. De tror ikke at enhver innvandrer og norskfødt med innvandrerforeldre som vellykket integrerer seg i samfunnet også er en veiviser for alle mørkpigmenterte som vil følge. I påstanden «etniske nordmenn er i fremtiden en minoritet» ligger også en moralsk dom: biologisk avstamming, en eufemisme for «hvithet», vil skape bedre bærere av norsk kulturarv.

Selvsagt må vi diskutere de demografiske endringene landet vil gjennomgå både på grunn av innvandrerne som allerede er i landet og deres etterkommere, men også på grunn av fremtidens arbeidsinnvandrere og flyktninger.

Omveltninger i samfunnet påvirker enhver som regner dette landet som sitt hjem. Derfor angår enhver diskusjon om innvandring, befolkningsendring og velferdssystemets bærekraft alle borgere i landet, uavhengig av etnisitet. Norges fremtid er felles for oss alle.

Men hvis hverken historie, handlinger eller holdninger er nok til å fortjene benevnelsen nordmann, hvilken plass har de mørkpigmenterte i diskusjonene om Norges fremtid?

warsan.ismail@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 20. februar 2017 kl. 12.15

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk