Klassekampen.no
Mandag 13. februar 2017
Nasjonal pride: I Israel brukes en progressiv homopolitikk ofte for å understreke forskjellene med muslimske naboland. Her fra Gay Pride i Jerusalem i fjor. foto: Gali Tibbon, AFP/NTB scanpix
LHBT-rettigheter har blitt noe partiene lengst til høyre smykker seg med.
Homonasjonalisme?

Hvordan har homospørsmålet havnet i sentrum for et geopolitisk spill der seksualitet brukes som våpen for å skape forskjell i Europa og Vesten? Tegner det seg et mønster der radikale høyrekrefter promoterer identitetspolitikk som reklame for sin ekskluderende nasjonalisme, mens venstrekreftene vil kvitte seg med identitetspolitikken?

Dette spørsmålet ble jeg sittende og tygge på da jeg i forrige uke var på et seminar om «homonasjonalisme» i regi av Skeiv verden og Forskerkollektivet. De hadde invitert den svenske journalisten Anna-Maria Sörberg som kommer med en bok om temaet. I boka hevder hun at homser og lesbiske i økende grad blir gjort til representanter for en vestlig, urban og progressiv strømning i samfunnet. Fortellingen om den fremgangsrike LHBT-bevegelsen, som bryter ny mark og skaper nye lover, er ifølge Sörberg en viktig byggestein i flere vestlige nasjoners selvbilde. Hun viser til at flere høyrepopulistiske partier i Europa løfter fram LHBT-rettigheter for å posisjonere seg mot «de andre» – migranter, flyktninger og muslimske grupper. En taktikk som vi også ser i Israel, der politikerne eksplisitt vil vise hvordan de skiller seg fra sine naboland gjennom en progressiv innstilling til homofile.

Sörberg hevder at i løpet av 2000-tallet ble LHBT-saken utsatt for en høyrevridning som var med på å skape grobunn for en ny form for ekskluderende nasjonalisme og patriotisme. Hun viser til hvordan det har blitt en konkurranse om «nasjonale verdier» hvor stadig flere partiledere, særlig de lengst til høyre, snakker om LHBT-saken som et eksempel på og reklame for nasjonens kjerneverdier.

Fortellingen handler om et nasjonalt «vi», der kampen om feminisme, seksuelle rettigheter, likestilling og antidiskriminering tilsynelatende er vunnet. En stivnet fortelling som avpolitiserer et felt det i realiteten står konflikt om. Praksiser som ikke overensstemmer med fremskrittsfortellingen om likestillingen som felles nasjonal verdi og LHBT-sakens gjennomslag, slik som vold, seksuelle overgrep mot kvinner, transpersoner og barn, fremstilles ikke som noe som også kjennetegner norske forhold. Heller ikke mangel på kjønnslikestilling eller etnisk diskriminering er noe som knyttes til det norske samfunnet.

På seminaret understreket Anna-Maria Sörberg at verdier som seksuell frihet likestilling og rettigheter selvsagt er positive idealer. Problemet oppstår når blikket på «andre kulturer», ikke-vestlige og muslimske kulturer, låser disse fast i stigmatiserende, negative forestillinger, i motsetning det tilsynelatende frie, tolerante og åpne vestlige subjektet. Antropologen Marianne Gullestad skrev allerede i 2002 i boka «Det norske sett med nye øyne» at seksuell frigjøring og likestilling nettopp framstår som kjernesymboler for hva «vi» står for, og hva som konstituerer «oss» i motsetning til «dem».

Det kan se ut til at vi er vitne til en paradoksal utvikling der konservative og radikale høyrekrefter, slik som Sverigedemokraterna, deler av Frp, franske Front National og tyske Alternativ für Deutschland, promoterer identitetspolitikk som markør for sin utestengende nasjonalisme.

På samme tid er deler av venstresiden skeptiske til «kulturelitens politisk korrekte identitetspolitikk» og ser den som et problem som bør underordnes klassekampen.

Men dette bildet er ikke entydig, og vi ser på samme tid motsatte tendenser – det vi kan kalle ekskluderende heteronasjonalisme i andre land. I det siste har vi for eksempel sett hvordan det i Polen er blitt fremmet totalforbud mot abort etter at det EU- og innvandringsfiendtlige og nasjonalkonservative Lov- og rettferdighetspartiet (Pis) kom til makten.

«Gender» er blitt et samlebegrep for det som blir betegnet som en kjønnsideologi som truer nasjonale verdier og setter vanvittige ideer i hodene på unge mennesker. Ideologien skal dreie seg om alt fra kjønnsnøytrale ekteskap, transtoleranse til en seksualundervisning som ville forføre ungdom til pornografi, pedofili og abort.

8. mars organiserer Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo et seminar som kanskje kan rydde noe i det forvirrende nasjonalistiske kjønnsideologiske landskapet. Her vil fremveksten av høyrepopulisme i Vesten settes under kjønnslupen. Det ser jeg frem til.

wencke.muhleisen@stk.uio.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kristina Leganger Iversen skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 2. mars 2017 kl. 16.35

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk