Klassekampen.no
Mandag 13. februar 2017
Rang og stand: På tinget kunne mange komme og føre sin sak, men det var fortsatt makt og støttespillerne som avgjorde hvilken vei det gikk, skriver Hans Jacob Orning. Arkivillustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
To verk fra sagalitteraturen kan gi svært ulike blikk på tingsystemet og rettergang. Men samfunnene de beskriver, er ikke så ulike.
Makt og rett – ett fett?
Håkon og skule: Begge ville bli konge av Norge, og ingen ville gi opp kampen først. illustrasjon: fra flateyjarbók
På riksmøtet i 1223 skulle det fastslås om Håkon var Norges konge. Men var det Gud eller tingmennene som bestemte?

middelalder

Det er lett å bli litt schizofren når man studerer den norrøne høymiddelalderen, fordi den finnes i to svært ulike versjoner: i islendingesagaer om edle helter fra en fjern fortid og i samtidssagaenes prosaiske maktspill.

Begge sjangerne ble skrevet i samme tidsrom – på 1200-tallet. Hvordan er forholdet mellom dem? Viser de til en utvikling fra islendingesagaenes heroiske tidsalder til samtidssagaenes «hverdagsrealisme»? Eller skildrer de, fordi de er skrevet på samme tid, to sider av samme sak? For all litteratur kan leses som levninger, som vitnesbyrd om den tiden de ble skrevet i. Hva er i så fall deres minste felles multiplum?

Tingfreden ble brutt

Egil Skallagrimssons saga er skrevet rundt 1220. Sagaen er en beretning om en eventyrlysten, brutal og ordrapp islending med Eirik Blodøks’ Norge, Adalsteins England og det nylig bosatte Island som scene. Egils familie var kommet på kant med Harald Hårfagre og hadde rømt til Island, som mange andre rundt år 900. Familiens bånd til Norge var likevel ikke brutt, for Egil giftet seg med en norsk kvinne, og havnet i en arvetvist med den norske Berg-Onund om arven etter deres felles avdøde svigerfar. Onund mente Egils svigermor var en hærtatt trell som var blitt frille mot slektningenes samtykke og derfor ikke arveberettiget, mens Egil påstod at hun var fri da de stiftet samlag.

Saken mellom Egil og Onund kom opp på Gulating, og er den mest detaljerte tingskildringen vi har fra norrøn middelalder. Resultatet var imidlertid nedslående sett fra Egils, og tingets, side, for midt under rettssaken sa Onund at kong Eirik «har gitt meg sitt ord på at retten min skal jeg få overalt der deres velde rår.» Som sagt, så gjort: kongens menn skar i stykker vebåndene som skulle sikre tingfreden, og Egil og hans venner måtte flykte hals over hode og være glade for å beholde livet.

Egils saga er muligens skrevet av Snorre Sturlasson, mannen bak Heimskringla. Sagaens framstilling av en rettssak omtrent 300 år tidligere kan selvfølgelig ikke regnes som historisk pålitelig. Men hva er den uttrykk for?

Riksmøtet i 1223

Mange har ment dette handler om islendingers syn på tinget. Det er ingen urimelig tolkning. Islendingesagaene har mange skildringer av hvordan tinget blir avbrutt av at partene tyr til våpen. De er dessuten langt mer opptatt av å ha støttespillere enn av å ha en god sak. Berømt er Njålssønnenes vandring fra bod til bod på Alltinget for å søke støtte til sin sak, der Skarphedin med sitt flir hver gang ødela for dem.

Men kan beskrivelsen i Egils saga si noe om det samtidige Norge? Til dette har norske historikere vært skeptiske. Knut Helle, som skrev en bok om Gulating, mente for eksempel at skildringen ikke kan si noe om norske forhold, verken på begynnelsen av 900-tallet eller på nedskrivingstidspunktet rundt 1220.

La oss da gå til et tingmøte som fant sted omtrent samtidig med at Egils saga ble skrevet. Møtet fant sted fra 29. juli 1223 og tre uker framover, og er inngående beskrevet i Håkon Håkonssons saga. Det var blitt sammenkalt for å fastslå hvem som skulle være rett konge i Norge. Håkon Håkonsson hadde blitt tatt til konge i 1217, men det hersket fremdeles tvil om dette, og erkebiskopen bød derfor «på Guds vegne at alle menn sier det som det vet er sannest for Gud om dette.» Deretter stod alle lagmennene opp og sa sin mening, som alle pekte på at Håkon var rettmessig konge. «Og slik sluttet dette møtet», forteller Sturla.

Kongen av Guds nåde

Den historiske konteksten som spennes opp i Håkon Håkonssons saga er svært forskjellig fra den i Egils saga. Mens Egils saga skildrer et voldssamfunn der kongen er den største voldsmannen (voldsmann er for øvrig en betegnelse på en hersker på norrønt), viser Håkons saga fram et samfunn der menn er inndelt i ulike rangklasser og der Gud og Hellig-Olavs lov er rettesnor for avgjørelsene. Der Egil slenger forbannelser til sin motpart, og vice versa, formulerer kong Håkons menn seg i høflige og snirklete vendinger i henhold til rettslig protokoll.

Noe av denne forskjellen stammer opplagt fra sjanger: Egils saga beundrer Egils bedrifter og skryter av dem, også når han brenner ned hus og stikker fingeren i øyet på en dårlig vert så øyet henger ned «som ei glye». I Håkons saga er slike voldsskildringer omhyggelig kuttet ut, med ett unntak: Da Skule Bårdsson gjorde opprør og brøt kirkeasylet i 1239. Da kunne tarmer på myrdede kongsmenn henge ned fra kirketaket som tegn på hvor barbariske opprørerne var. Ellers er samfunnet framstilt som styrt av lov og rett, kongen er Guds utvalgte som fester sin lit til Ham, akkurat slik tingrepresentantene skulle forhøre seg med Gud om hva de syntes var rett i 1223.

Hva mener Gud?

Men hva mener nå egentlig Gud? I etterkant av riksmøtet er det lett å se at Gud var fullt og helt på parti med kong Håkon. Men hvorfor var det da i det hele tatt nødvendig med et møte om dette? Ikke bare var Håkon blitt tatt til konge på tinget seks år tidligere, men Gud hadde selv grepet direkte inn da hans mor året etter (i 1218) hadde båret glødende jern uten å bli brent og dermed bevist sin sønns kongelige byrd. Hadde Gud ombestemt seg?

Problemet med Gud er at han har en lei tendens til å føye seg etter hva som er hensiktsmessig i situasjonen. Den første som ble bedt om å uttale seg om Guds vilje i kongespørsmålet var lagmannen Gunnar Grynbak, med begrunnelsen at «folk til nå ikke har funnet falskhet eller urett hos ham.» Gunnar var likevel ikke videre begeistret for rollen han hadde fått: «det er en stor bør for et kotkarsbarn å skifte så stor makt, å ta fra den ene til den andre, og jeg kjenner på meg, som det sikkert er med flere andre her også, at jeg kommer til å gjøre det skjelvende og redd.»

Gunnars redsel er ikke vanskelig å forstå: Den politiske situasjonen foran riksmøtet var svært uavklart. Selv om Håkon hadde blitt valgt til konge, var han en tenåring som «aktet mer på lek enn på landsstyring.» De første årene hadde derfor Skule jarl vært den reelle riksstyreren. Mye tyder på at han hadde et realpolitisk overtak disse første årene, og trolig var riksmøtet hans initiativ for å få formalisert dette overtaket ved at han selv skulle bli konge.

I så fall hadde han forregnet seg. Kong Håkons støttespillere gikk hardt ut mot Skules menn. Lendmannen Jon Stål beskyldte lagmennene Åmunde og Øystein for å ha egget Skule til å ta kongsnavn, og plutselig hadde stemningen vendt seg i Håkons favør. Nå var gode råd dyre for Skules menn. Lagmannen Åmunde valgte den strategiske varianten: «Mange fagre gaver har jeg å takke Skule jarl for, og ofte har jeg vært så vel holdt hos ham at jeg ikke kan telle gangene. Men ikke har jeg drukket meg fra vett eller troskap så jeg for den saks skyld har mistet manndommen og sannheten.» For Håkon var konge, det hadde han alltid visst. Men andre var visst i tvil om det: «Stå nå ved de ordene som dere sa da vi alle satt hos jarlen og var vel holdt og fikk fagre gaver av ham.» Nå gikk Skules støttespillere kanossagang en etter en, mens han selv satt taus. Til slutt ble Håkon enstemmig bekreftet som konge.

Skule og Egil

Det oppsiktsvekkende i denne situasjonen er ikke at alle plutselig blir «enige» i et møte. Dette er en psykologisk mekanisme vi også kjenner fra andre møter, som på Eidsvoll i 1814 eller under den franske revolusjon. Det bemerkelsesverdige er hvor lite bindende formelle beslutninger var. Møtet i 1223 burde vært unødvendig, siden Håkon allerede var tatt til konge. Og dets enstemmighet var høyst illusorisk. Dragkampen mellom Håkon og Skule fortsatte etter møtet, og da Skule gjorde opprør og tok kongsnavn i 1239 var en av hovedtalerne lagmannen Åmunde. I praksis var både sannhet og rett nokså tøyelige begreper.

Skule Bårdsson likner i realiteten ganske mye på Egil Skallagrimsson. Begge mente de hadde en god sak, men ble nedstemt på tinget. Forskjellen ligger i hvordan dette ble framstilt: I Egils saga brukte kongen helt åpenlyst sin makt for å hindre retten, i Håkons saga var dette et «rettsspørsmål» der makten ble omhyggelig kamuflert. Dette henger sammen med sagaforfatternes ståsted: For Egils sagas forfatter var Egil den store helten, for Sturla var Skule antihelten. Men selv om perspektivet er forskjellig i de to sagaene, er ikke samfunnene de beskriver så ulike.

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 10. mars 2017 kl. 12.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk