Mandag 13. februar 2017
Er du klar for runde to?: «Nordsjøen» er en slags organisk synthplate, der John Olav Nilsen synger ut «stilistisk tristesse» mellom nostalgi og nåtid. Ja, noe sånt.
På Bergen Kjøtt: En av norsk musikks fremste frontfigurer med mer synth, programmerte trommer og gamle venner.
Gjorde det sjøl
Anmeldelse

Tilbake i reinskåret, konsentrert tapning

Album

John Olav Nilsen & Nordsjøen

«Nordsjøen»

Brilliance Records/Tiger Safari

HHHHHI

Når John Olav Nilsen nå er tilbake, fire og et halvt år etter forrige album, drøye tre år etter avskjedsturneen med Gjengen, to år etter å ha blitt dømt for legemsbeskadigelse, og ett år etter å ha møtt i retten i forbindelse med personlig konkurs, så er det som om bordet er dekket for en eller annen form for musikalsk reorientering; en mulig renselse for en forbedret hovedperson.

Men det som finnes av retningsendring på denne platen handler først og fremst om å konsentrere det som allerede var bra med John Olav Nilsen: låtteften og stemmen, de lett gjenkjennbare, fengende blåtonene.

Siden sist har altså Gjengen blitt borte, og erstattet av Nordsjøen. I praksis er det liveinstrumentering som har måttet vike for mer synth og programmerte trommer, mens gitaristene Lars Eriksen og Einar Vågenes fortsatt er med – og sånn sett er det jo kjernen av John Olav Nilsen & Gjengen som her er videreført. Noe som betyr et knappere, tightere konsept – og dermed et farvel til den minst gode biten av den forrige konstellasjonen; den litt breibeinte lyden og de litt for kronglete låtoppbyggingene.

For dem som trenger referanse på hvordan dette låter, i tillegg til John Olav Nilsen & Gjengen, selvfølgelig, er det ikke dumt å trekke fram 1990-tallets Electronic – synth/gitar-duoen til Johnny Marr (The Smiths) og Bernard Sumner (New Order). For det er fortsatt mot britisk indie Nilsen er orientert, der det handler om melodier, rytme og følelser, som John Olav Nilsen jo er en av de aller beste på å levere – kanskje ikke den teknisk sett mest fullkomne sangeren, men med plenty feeling og gjenkjennelig frasering.

Og det med hvordan ordene leveres er et poeng når tekstene hans skal leses. Evig glad i motsetninger og det å vri på eksisterende munnhell er blant varemerkene fra mannen som tross alt slo gjennom med albumtittelen «For sant til å være godt», og er noe som dukker opp her også. Vi har aldri visst vårt eget verste, heter det i «Her inne er det høst hele året», mens han i «(Uten ord)» synger Det du vil huske / er det eg vil glemme, mens disse linjene høres i låten med den typiske tittelen «Sjansen i havet»: Alt eg fant var det som forsvant. Men Nilsens særpregede sårhet og hans utallige varianter av å vri på, knekke til og dra ut strofer og ord, gjør at de gamle triksene likevel føles friske.

Dessuten er sangtekstene hans i fortsatt utvikling. Som han sa i intervju med Musikkmagasinet i 2012: «Jeg var mer direkte på debuten, for da var jeg dårligere til å skrive. Nå er det mer rom i teksten.» Noe som, sammen med et reinere lydbilde, framstår som en liten overgang fra det som var og mot noe annet. Jo da, Bergen er her, likedan tekstlig innhold med tråder til livene til Nilsen og andre fra den såkalte Loddefjords-bølgen. Samtidig er scenene blitt mindre konkrete og tolkningsrommet større – og stemmen dermed enda mer sentral.

Og siden den stemmen tilhører John Olav Nilsen, en slags nasjonal skatt, er «Nordsjøen» så mye mer enn et Bergensanliggende.

Olav Østrem

Ynglingen?: Nilsen har laget en fotoserie med ti statuer rundt om i Bergen, blant dem «Ynglingen» som pryder coveret.
Er det slik plata ser ut? Den lille gjengen har fått «Nordsjøen»-vinylen, men er den mest rød eller mest oransje?
John Olav Nilsen er tilbake med ny lyd, nytt album og snart ny turné sammen med sine to fremste våpendragere fra Gjengen, nå under navnet Nordsjøen.

Intervju

Kjøttlukta sitter ikke akkurat i veggene lenger, og malingen sitter knapt på dem, men det er fortsatt her, etter disputter om bruksrett og et par rettsrunder med nye eiere, at Bergens alternative kulturliv samler seg. I de rundt to tusen kvadratmeterne til det tidligere pakkeriet til Bergen Kjøtt, rundt svingen nord-vestover på vei ut av sentrum fra Bryggen, forbi Bergenhus og et steinkast fra Skuteviksbodene, der det brant i 2008 og rundt femti av byens band mistet øvingslokalene sine. En medvirkende årsak til at dagens Bergen Kjøtt i det hele tatt eksisterer. Et behov meldte seg.

Vi skal fire etasjer opp, innerst i hjørnet helt på toppen, der det i kveld, som så ofte i det siste, henger en tallmessig noe redusert John Olav Nilsen-ledet kompisgjeng, ned fra sju til tre, omdøpt fra Gjengen til Nordsjøen, først anført av vår imøtekommende husguide, gitarist med mere Lars Andreas Eriksen.

– Inn der holder Röyksopp til, sier han og peker mot en anonym hvit dør lenger bort i gangen.

– Og der holder Hester V75 til, og inn der tror jeg en av de i Highasakite leier. Og i etasjen rett under oss er Duper Studio.

Dit Duper-studioprofilene Jørgen Træen og Yngve Sætre flytta i 2010 etter femten år på Møhlenpris, og der Nilsen og hans gamle nye medmusikanter nå kalt Nordsjøen har spilt inn deler av sitt blodferske album. Bergen Kjøtt anno 2017 huser med andre ord både superstjerner, ungdommer og institusjoner. For stedet er unikt, leien av rom etter forholdene rimelig og du slipper «alle reglene med kommunale lokaler». Men selv med den delen av forholdene lagt til rette, var det ikke gitt at det skulle komme et nytt John Olav Nilsen-album, tre og et halvt år etter at han og Gjengen spilte sin siste konsert 13. november 2013 på UFS Verftet i Bergen.

Fakta

John Olav Nilsen & Nordsjøen:

• Ny Bergenstrio med vokalist John Olav Nilsen, tidligere frontmann for John Olav Nilsen & Gjengen i suksessårene mellom 2008 og 2013.

• I den nye gruppa Nordsjøen har han med seg to medlemmer fra Gjengen, Einar Vaagenes og Lars Andreas Eriksen, begge gitarister.

• Produsert og mikset av Yngve Sætre og co-produsert av Nilsen sjøl, har de laget albumet «Nordsjøen» i Duper Studio og Poilen 2 på Bergen Kjøtt.

• Albumet slippes via Brilliance førstkommende fredag, mens bandet, med tre ekstra musikere, drar på Norgesturné i mars.


Og det var i hvert fall ikke gitt at det skulle komme et nytt John Olav Nilsen-album laget sammen med Nilsens to fremste våpendragere fra Gjengen, de to gitaristene, koristene og med-låtskriverne Einar Vaagenes, han med hestehalen, og Lars Andreas Eriksen, han andre, gjerne i Fred Perry-piqué.

– Jeg blir så fort lei av ting, sier nemlig John Olav Nilsen sjøl, og viser til saker som «å synge på norsk» og «livet på veien».

­­– Jeg var så lei av å turnere og reise og alt det der. Mulig vi hadde en fjerde Gjengen-plate i oss, men det føltes likevel riktig å stenge det sjøl. For det var en såpass spesiell greie, og jeg ville ikke at det bare skulle ebbe ut.

Etter gjennombruddet med en av norsk populærmusikks mest hyllede debutplater, «For sant til å være godt» (2009), og etter de på mange måter strammere, men låtmessig noe svakere oppfølgerne «Det nærmeste du kommer» (2011) og «Den eneste veien ut» (2012). Og etter utallige konserter, der de strengt tatt bare ble bedre og bedre, og alltid var et litt annet band enn på plate.

Så hva har de gjort i mellomtiden, etter høsten 2013, en periode der kun én av dem har vært synlig i offentligheten?

– Jeg har ikke gjort noe som har med musikk å gjøre. Jobbet, sier Eriksen.


Vaagenes – lun, lyttende og svært lite snakkesalig trebarnsfar bosatt i Loddefjord – smiler og nikker. Han har heller ikke gjort noe utover jobb og familie. Mens Nilsen, på sin side, har fått tekstene sine bearbeidet for teaterscenen av Frode Grytten, har sunget duett med Sturle Kvilekval og Fjorden Baby!, og prøvd seg som engelskspråklig vokalist i synthduoen True I.T.C. sammen med Eirik Vestrheim. Et lite band belønnet med en ganske så synlig tag på en murvegg ved et av togsporene østover på Oslo S, en tag som ingen av dem aner hvem som står bak.

Men gudene vet, det har nå blitt en del bergensere i Oslo etter hvert, også fra deres vennekrets, som rapperne Lars Vaular og Jonas V, som Fjorden/Gjengen-keyboardist Nam, og som NRK-kjendis Leo Ajkic.

Førstnevnte og sistnevnte profilert for langt hyggeligere saker de siste par årene enn John Olav Nilsen, mest omtalt i media på grunn av en voldsepisode på Deli de Luca i Bergen sentrum, der en mann fikk juling av to andre. Og der Nilsen valgte å stå fram med fullt navn fordi han hadde «ingenting å skjule» og mente han ble provosert.

Han følte seg godt representert i rettssaken, men endte likevel opp med å bli dømt til tretti dagers fengsel – en dom han nå har sonet.


– Jeg har tatt min straff, og selv om det å sone med fotlenke er en mild form for frihetsberøvelse, så er det fortsatt frihetsberøvelse, sier Nilsen uten at han vil gå så mye videre inn på nettopp det, så vi prøver å holde oss til musikken.

For er disse nye låtene, og da særlig tekstene, påvirket av det som skjedde?

– Jeg liker ikke å kommentere eller analysere mine egne tekster for mye. Da går jeg mest i veien. De er skrevet så publikum kan relatere innholdet i dem til seg selv, og ikke bare til meg.

Så da velger altså lytteren selv fortolkningen av «Nordsjøen»-linjer som Jo høyere du henger, blir det bare lenger å falle ned, fra «Fra vin til vann», eller Dum som eg er, så går eg til krig for deg fra singelen «Inni min tid» – de kan tross alt handle om noe helt annet.

Som også gjelder for kvinnestemmen – «en god venninne som kjenner meg godt», ifølge Nilsen – som er samplet inn med oppgitt troverdighet og igjen og igjen melder på kav bergensk: Herregud, John Olav …

Uansett er Nilsen tydelig på at tekstene, også denne gang, vil forstås på en annen måte av dem som er i hans umiddelbare omgangskrets, som linja som sier Selvmordsbroer over dype fjorder, som handler om en helt spesifikk hendelse han ikke vil gå videre inn på.


– Det er ikke min historie å fortelle, sier han kontant.

Men han liker å antyde, og han liker å bygge nye myter, akkurat som han liker å bygge låtene sine på gamle sådanne, kanskje ikke like scene- eller stedsspesifikke som de pleide å være, men alltid hjemme i sin egen by, selv med avstikkere til Paris og lydutdrag fra italiensk film. Og hjemme er selvsagt Bergen, «Blodbyen» Bergen, der blod og by er gjenforent på ny, og der du har legenden om Odd Frantzen, fotballspilleren fra Norges «Bronsjelag» som døde 67 år gammel i 1977 etter å ha blitt mishandlet av ungdommer på jakt etter alkohol. Og der du har den hundre år gamle statuen av «Ynglingen» som pryder coveret – for øvrig et John Olav Nilsen-fotografi i en serie på ti, der han bringer statuer til liv.

– Da vi var yngre brukte vi å henge og drikke på Teaterplass, der den står, og da likte vi å kle på «Ynglingen», bre en jakke over de kalde skuldrene hans, sant.

Trygge Bergen, liksom – der outsider-romantikeren Nilsen fortsatt har de fleste av sine folk. Og der gammelt vennskap la grunnlaget for ny kunnskap, nye lyder, nye låter og til slutt en ny plate.

– Dette albumet ble til fordi John Olav hadde lært seg å spille inn musikk på egen hånd, sier Eriksen og kikker mot en skrivepult med en Apple-skjerm, et tastatur, et par høyttalere og en synthesizer.


– Vi kom hit på fredagene, uke etter uke, bare for å henge ut, høre på musikk og prate, ikke egentlig for å skrive eller starte et nytt band.

Der «hit» altså er deres eget lille Bergen Kjøtt-studio i fjerde etasje, som de har gitt navnet Poilen 2, etter Poilen i Loddefjord, en dyster plass du visstnok «ikke vil vite om», sånn apropos det å skape sine egne myter. På den ene kortveggen har du «miksepulten», på den andre en sofa under et vindu, og på langveggene mellom dem ulike gitarer og fire lysstoffrør i rødt og hvitt, for atmosfære. Og de funker, de.

– Det tok egentlig lang tid før vi begynte å skrive, og enda lenger før vi intensiverte arbeidet og skjønte at dette var noe vi kunne bygge videre på og gjøre til en plate, understreker Nilsen.

Han lærte seg å spille inn på Mac-en og sånn delvis å spille synth.

– Til sammen er vi tre kanskje én brukbar synth-kis, sier han og legger smilende til mens han ser på de to andre:

– Vi vet vel knapt hvem som har spilt hva på denne skiva. Eller vi kan i hvert fall ikke gjenkjenne alt – det hele skjedde så organisk, uten noen stor plan.

– Ja, jeg vet ikke engang hvem som spiller bass på hvilke låter, skyter Eriksen inn og påpeker også at noe av grunnen til at det har fungert denne gang, er at de har fått holde på i fred og ro, for seg sjøl og uten press.


Alle, inkludert Yngve Sætre som kom sent inn i prosessen, er kreditert på synth, mens Nilsen tok seg av det meste av trommeprogrammeringen og Vaagenes og Eriksen spiller bass og gitar. Sistnevnte instrument betraktelig mer nedtonet enn med Gjengen, på en plate som altså er mer dominert av maskinene.

– Vi ville at det skulle låte flatere, og så ville vi ikke ha rockeøset fra Gjengen, der vi bare kunne kjøre på og få en effekt på den måten.

Mer subtilt nå, kanskje – og definitivt med sine klare forbilder hva lydbildet angår, der journalisten antyder svenskene i Sincerely Yours, med jj og Tough Alliance i spissen, men der Nilsen kommer med enda mer åpenbare referanser.

– Vi hører jo mye på New Order og Pet Shop Boys, og du kan kanskje særlig høre sistnevnte i synthene. Og vi diskuterer også den musikken deres mye, som all musikk vi hører på. Til forskjell fra vår egen, hehe, for den bare lager vi.

«Nevrotisk gatepop med håpløs romanse og desperat realisme», som er den gamle knaggen de hang på seg sjøl. Og som sikkert kan brukes like mye om Nordsjøen som om Gjengen, men samtidig:

– Dette føles virkelig som noe nytt, sier Eriksen

Og oppe i alt det usikre med å lage noe nytt var det befriende å bruke Yngve Sætre, som har produsert samtlige Gjengen-album, og som nå var Nilsens co-produsent der nede i Duper Studio.


– Å jobbe med Yngve er bare fantastisk, sant. Han er så flink til å fange spontaniteten i leveringen, sier Nilsen når vi snakker om hvordan få fram nerven i vokalen hans.

Et høydepunkt på de tre Gjengen-skivene og kanskje enda mer på «Nordsjøen».

– Vi tenkte egentlig at vi skulle legge på nye instrumenter og stemmer, men Yngve fikk oss til å beholde første-takninger og elementer vi tenkte var uferdige.

Resultatet er enda mer av en gjør det sjøl-plate enn tidligere, dessuten uten at de har et stort plateselskap eller stort apparat i ryggen. Tonet ned, akkurat som de ville ha det denne gang. Og uten en eneste sang til overs, som de for øvrig aldri har.

Hvilket igjen bringer samtalen over på andre folks musikk, noe de alltid entusiastisk vil diskutere, fra rapkidsa i Dårlig Vane, som de har undervist på musikkskole, til popkidsa i Amber Clouds, som de så live i Bergen noen kvelder i forveien. Til Chicago, som i mjukrockbandet, ikke byen – «jeg drømmer om et ungt band som høres helt ut som Chicago», som Nilsen fantaserer. Før vi lander musikkpraten på Vilde Tuv og hennes debutplate fra januar i fjor, «D’meg», en utgivelse som inneholder alt hun på det tidspunktet hadde skrevet.

– For meg er det den siste virkelig gode Bergensplaten, sier Nilsen mens de to andre nikker.


Før «Nordsjøen», da. Eventuelt.

eirikb@klassekampen.no

Nilsen & Nordsjøen skal på Norgesturné i mars og festivalturné til sommeren.


Artikkelen er oppdatert: 16. februar 2017 kl. 10.39
Mandag 20. mars 2017
Johan Halvorsens gjenoppdagede fiolinkonsert: Mellom kontinental kunstmusikk og norsk folkedans, fra en periode med store idéhistoriske omveltninger.
Mandag 13. mars 2017
Ingen annen enn Stephin Merritt kunne laget «50 Song Memoir», en slags svarplate til mesterverket «69 Love Songs».
Mandag 13. februar 2017
John Olav Nilsen er tilbake med ny lyd, nytt album og snart ny turné sammen med sine to fremste våpendragere fra Gjengen, nå under navnet Nordsjøen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk