Klassekampen.no
Lørdag 11. februar 2017
8illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Venstresida gir fra seg debatten om hva et menneske er.
Er ikke livet mer enn biologi, teknologi og lovverk?

Det er en av de tingene man må ha opplevd for å forstå hvor sterkt det kan virke: Når ønsket om barn melder seg, er det ikke som en svermerisk tanke om lyse morgener med barnelatter og sang. Det kommer ikke av en følelse av plikt for å bidra til Fødselsoverskuddet, det norske, og i hvert fall ikke for å få slutt på maset fra tante Tina. Det er som en kraft, et felt i kroppen som utvider seg til det smertefulle, altoverskyggende og vilt.

Når helseministeren i løpet av våren skal legge frem en melding om bioteknologiloven, er dette det han møter: desperate par som ikke kan bære frem egne barn fordi kvinnens egg er av for dårlig kvalitet, og enslige kvinner som hører klokken tikke stadig raskere, uten at de har funnet noen å dele livet med.

Louise Brown, det første barnet som ble født ved hjelp av kunstig befruktning, fyller 40 år neste år. Siden hun ble unnfanget, har mange millioner kvinner og par fått hjelp av teknologien og legestanden til å bære frem sine etterlengtede barn, og i Norge fødes det nå årlig 2000 barn som resultat av kunstig befruktning i en eller annen form. Hurra!

Men den teknologiske utviklingen har også en skyggeside: den skaper en forventning om at vi ikke bare skal kunne kontrollere livene våre, fullt og helt, men at vi også skal kunne kontrollere selve livet.

Det er selvsagt en illusjon. At vi mennesker i større grad enn før er i stand til å etterligne det naturen gjør, gir oss ikke nødvendigvis noen større forståelse av hva liv er. Å kunne gjenskape biologiske prosesser, er ikke det samme som å fylle disse prosessene med mening, og det teknisk-vitenskapelige skriver seg noen ganger inn i det menneskelige erfarings­rommet på måter vi ikke kan overskue.

Det er blant annet derfor reproduksjonsteknologien ikke bare har gitt oss mulighet til å velge slik vi vil, men at den også, samtidig, har gjort oss mer konservative og mer konforme. Presset på frivillig barnfrie er blitt større enn før, og ingen unnskyldning for å velge bort livet med barn er lenger god nok, heller ikke om du er en enslig lesbisk kvinne på 42.

I likhet med vitenskapen er heller ikke teknologien en nøytral instans som vi kan presse ned i det menneskesynet eller de politiske holdningene vi ønsker. Det er ikke sånn at teknologien først oppstår i et vakuum, og at vi deretter kan velge hvordan vi skal forholde oss til den. Hva slags teknologi vi utvikler, og hvordan den virker på oss, er ikke unntatt de eksisterende maktstrukturene i samfunnet.

Fortsatt ingen p-pille for menn? Man kan jo undres. Og mens det forskes mye på årsaksforklaringer og behandlingsmetoder for lidelser som rammer menn i middelklassen (som hjertelidelser) er det liten interesse og få midler å hente for den som vil samle kunnskap om sykdom som først og fremst rammer kvinner i arbeiderklassen (som fibromyalgi).

Derfor synes jeg det er tanke­vekkende at en del på venstresida, som ellers er vant til å være maktkritiske, i møte med reproduksjonsteknologien synes å ikke ha noe annet svar enn «mer av alt til alle, alltid». Det er å gi fra seg debatten om hva det er å være menneske, hvilke liv vi vil ha, og på hvilke premisser.

Og jeg mener det er et stort paradoks at mange av dem som nå kjemper for retten til å få barn de har en biologisk forbindelse med, er de samme som i andre sammenhenger kjemper like hardt for retten til å frigjøre seg fra biologien. Når vi som voksne vet hvor viktig det kroppslige, biologiske båndet til barna våre kan føles, må vi også være ærlige nok til å erkjenne at det kanskje kan ha en betydning for barna som blir født, også.

Å være barn er å være prisgitt andre, og det gjelder samme hvor, når og hvordan man kommer til verden. Kanskje er det helt i orden at et barn har fem foreldre, som jo er mulig med dagens teknologi. Men uproblematisk i den grad at det ikke er verdt å diskutere hva det gjør med oss, er det neppe.

Reproduksjonsteknologien har potensial til å viske ut biologiske ulikheter mellom oss og hjelpe mennesker som ellers ikke kunne fått barn. Det er bra. Men den kan også skape nye skiller. Hva vil for eksempel skje med velferdsordningene for enslige foreldre når det å bli enslig forelder i langt større grad enn i dag blir et veloverveid valg, attpåtil støttet av staten, som mange av partiene nå ønsker?

Det er ikke godt å si. Men vi vet at det er kvinner i arbeiderklassen som i størst grad trenger og benytter seg av velferdsordningene, mens det er kvinner i middelklassen som oftest får kunstig befruktning. Deres interesser er ikke nødvendigvis sammenfallende.

Den franske vitenskapsfilosofen og legen Georges Canguilhem, som var viktig for tenkere som Michel Foucault og Pierre Bourdieu, mente at menneskets intelligens bare kunne være nyttig for livet så lenge vi er i stand til å erkjenne livets originalitet. «Tenkningen om livet må holdet ideen om livet levende», skrev han i 1965.

Den ideen er fortsatt gyldig. Livet er noe mer enn fysikk og kjemi, det er noe mer enn tekniske prosesser. Nå gjelder det at vi ikke gjør oss dummere enn vi er.

sandra.lillebo@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 15. februar 2017 kl. 10.59

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk