Klassekampen.no
Fredag 10. februar 2017
Vannets ulv: Når gjedda forsvinner fra et vann på grunn av forurensning, fører det til at hele økosystemet kollapser, skriver Frans-Jan Parmentier. Foto: Umvelt Garten
Små endringer i et økosystem kan sette i gang en voldsom kjedereaksjon.
Økosystemsvikt

Egentlig burde jeg si noe om Donald Trump her, og om den makeløse helomvendingen i amerikansk forskningspolitikk. Fra en president som publiserte i Science seinest i januar, har vi gått til en som forsøker å kneble klimaforskere og som truer med å inndra den føderale pengestøtten til et universitet på grunn av en demonstrasjon mot en høyreekstrem foredragsholder. Og ennå har vi bare holdt på i tre uker.

Nei, jeg vil heller belyse noen dramatiske overganger som ikke har opptatt like mange spalter i mediene. Nemlig de som foregår i naturen. Også der kan det gå fort, når økosystemer brått slår om fra en tilstand til en annen.

Da jeg som student i Amsterdam ble undervist i økologi, lærte jeg et klassisk eksempel på dette. I mange vann og innsjøer i Nederland er ikke vannkvaliteten fantastisk, for å si det mildt. Fordi landet er så tett befolket, med mye høyintensivt landbruk, har mange næringsstoffer og sprøytegifter havnet i overflatevannet. Dette har forårsaket en kjedereaksjon, der en del ferskvanns-økosystemer har blitt kastet om på, noe som har skadet naturen betraktelig.

Det går slik: Når det blir færre vannlopper i vannet på grunn av landbruksgifter, kombinert med høy tilførsel av næringsstoffer, oppstår det en vill vekst av plankton som gjør vannet mer ugjennomsiktig. Grumsete vann slipper igjennom mindre sollys, noe som gjør at vannplantene får dårligere vekstvilkår, og etter hvert forsvinner de.

At plantene blir borte, er i sin tur dårlige nyheter for gjedda. Voksne gjedder er nemlig ikke akkurat kresne når det gjelder mat. Kommer de over en ung gjedde, så spiser de den uten skrupler. Unge gjedder må derfor ha muligheten til å gjemme seg i vegetasjonen. Kan de ikke det, så forsvinner gjedda fra innsjøer og kanaler, og det blir en eksplosiv økning i antallet fisker som før ble spist opp.

I slike vann i Nederland er det hovedsakelig brasmen som øker når gjedda takker for seg. Brasme er en fisk som virvler opp materiale fra bunnen når den leter etter små bunnlevende dyr å spise. Problemet er at dette gjør vannet enda mer grumsete, slik at vegetasjonen ikke kan komme tilbake – for ikke å snakke om gjedda. Brasmen forsterker altså problemet, og økosystemet blir ute av stand til å fikse seg selv. Slik kan det skje en ganske dramatisk overgang fra et stabilt økosystem med klart vann, som kan bære mange fiske- og plantearter, til ensartet, møkkete og grumsete vann som domineres av brasme. Og selv om det er flere brasmer, har de det hver for seg dårligere enn før.

Dette omslaget har inntruffet mange steder, men heldigvis finnes det også løsninger. Brasmen kan fanges inn, vannkanter kan gjøres mer egnete for plantevekst og som gyteområder for fisk, og man kan slippe løs gjedda igjen. Mange steder har det også skjedd, men det krever mye arbeid.

Dette er ikke det eneste eksempelet på en slik kjedereaksjon i et økosystem. Mangelen på store rovdyr i Nederland, som ulv, har ført til at det nå bor over 4000 hjort på et 34 km² stort område med sanddyner vest for Amsterdam. I tillegg til at dette øker risikoen for borreliose, eter de opp alt. I et så lite område finnes rett og slett ikke nok mat til så mange hjorter, og derfor dør mange av dem av sult om vinteren. Vi kan fôre dem, men det er mer symptomlindring enn en ordentlig løsning. Etter mye debatt er det nå bestemt at tusenvis av hjorter kan skytes.

Naturlandskapene i Nederland er selvsagt relativt små og derfor sårbare, men også på større skala ser man lignende utvikling. Etter at ulven ble gjenintrodusert i Yellowstone-parken i USA, har hjortepopulasjonen minsket kraftig, noe som satte i gang en kjedereaksjon på alle nivåer i økosystemet. Insekter og gressarter økte, vier og amerikansk osp kom seg til gamle nivåer, ørnen, beveren og reven kom tilbake, grizzlybjørner fikk mer mat og de før plagsomme prærieulvene har blitt presset tilbake på grunn av den økte konkurransen.

Noen dyrearter, og da særlig rovdyr, kan med andre ord være essensielle for å beholde den naturlige balansen i økosystemer. Økosystemer som også menneskene til syvende og sist er avhengige av – for å gi oss rent vann, luft og mat. Og mens jeg på ingen måte vil bagatellisere at menneske og rovdyr ofte lever i et anspent forhold, må det være mulig å finne en naturlig balanse også her.

frans-jan@thissideofthearctic.org

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag. Oversatt av Carline Tromp.

Artikkelen er oppdatert: 21. februar 2017 kl. 12.49

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk