Klassekampen.no
Fredag 10. februar 2017
Ingen ny månelanding

Klima

På tirsdag svarte Erik Lindeberg på min kronikk om Californias klimahykleri. Han mente at vi heller bør satse på fornybare energikilder og CO2-lagring, da kjernekraft er for utrygg.

For å ta det åpenbare først. Det er ikke Californias totale CO2-utslipp som er på 52 millioner tonn, det er CO2-utslippene fra produksjon av strøm. Og disse hadde vært under halvparten om ikke 1970-tallets planer om videre utbygging av kjernekraft ble stoppet. CO2-utslippene fra industri, oppvarming og transport kommer i tillegg og til sammen med gasskraften så blir det 370 millioner tonn, som Lindeberg skriver.

Så er selvsagt gruvedrift for utvinning av uran både forurensende og helsefarlig. Det samme gjelder for utvinning av sjeldne jordmineraler for bruk i vindmøller og solceller, og også for kull, gass og oljeutvinning. Forskjellen er imidlertid at uran har en energitetthet som er en million ganger større enn kull. Det gjør at vi trenger å bryte betydelig mindre malm for å produsere uran enn hva som trengs for tilsvarende energimengde fossil energi, eller metaller til infrastruktur for å lage fornybar energi.

Avfallet er et politisk problem og ikke et teknisk problem. Svenskene og finnene har allerede klare sluttlagre for sitt avfall og i Frankrike gjenvinnes brukt kjernebrensel og brukes på nytt, med radikalt lavere mengder som må både til sluttforvaring og lavere mengder uran som må hentes opp av gruver. Lindeberg begår for øvrig en klassisk polemisk øvelse når han oppgir avfallet i vekt og ikke i volum. Egenvekten til uran er på hele 19 tonn per kubikkmeter, og når vi skal grave ned noe så er det volumet som er viktig, ikke hva det veier. I en høyde på tre meter hadde alt brukt kjernebrensel fra alle USAs reaktorer hadde fått plass på en fotballbane, og bare noen prosent av det er langlivete aktinoider.

Så er det denne evige misforståelsen om at det er mulig å produsere atomvåpen fra brukt kjernebrensel. Skal du lage en atombombe trenger du plutoniumsisotopen Pu-239, og bare den. Men i brenslet som kommer ut av kommersielle kjernekraftverk kommer en blanding av en rekke ubrukelige plutonium-isotoper som er helt umulige å skille fra Pu-239. Spesielt ubrukelig er Pu-240 som fisjonerer spontant; en egenskap som er mildt sagt uheldig i våpenproduksjon.

Men Lindeberg foreslår en annen løsning. I stedet for å grave ned brukt kjernebrensel i fast form, vil han deponere gassen CO2. Han mener at det vil fungere i en overgangsfase til vi har fått på plass fornybarsamfunnet eller ufarlig kjernekraft. Hvor gjennomførbart er dette og hvilken skala må til?

For verdens globale CO2-utslipp i 2013 var på 34,5 milliarder tonn. La oss si at vi vil fange og lagre 15 prosent av disse utslippene, noe som tilsvarer i overkant av halvparten av utslippene fra produksjon av elektrisitet i verden. Vi må altså bygge en industri som kan fange, komprimere, transportere, og injisere 5,2 milliarder tonn CO2. Men håndtering av CO2 under atmosfærisk trykk gir upraktisk store volumer da gassen har en tetthet på rett under to kilo per kubikkmeter. Den må komprimeres til det som kalles superkritisk fase der stoffet oppfører seg som at den er en mellomting mellom flytende- og gassfase. Det gir en minimumstetthet på 468 kilo per kubikkmeter og vi må årlig håndtere elleve milliarder kubikkmeter CO2. Til sammenlikning pumpet, transporterte og lagret verdens oljeindustri i 2013 et volum på 5,3 milliarder kubikkmeter. En høyst profitabel industri det har tatt 150 år å bygge opp.

Så for bare 15 prosent av verdens CO2-utslipp må vi bygge opp en ny industri med pumper, rørledninger, tankskip og injeksjonsbrønner som håndterer det dobbelte av volumet til oljeindustrien. Lykke til med det. I den grad CO2-fangst har noen framtid, så må det være for å fange utslippene fra produksjon av jern, sement og kunstgjødsel. Varer verden er helt avhengig av og som det rent fysisk og kjemisk er umulig å unngå CO2-utslipp. Skal vi lage strøm er det heldigvis veldig enkelt. Bygg vannkraftverk, kjernekraftverk og krydre med noen solcellepaneler og vindmøller.

oystein.heggdal@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 21. februar 2017 kl. 13.07

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk