Klassekampen.no
Torsdag 9. februar 2017
Tenk selv! Det arabiske uttrykket «Inshallah» (om Gud vil) kan også forstås som en erkjennelse av at mye i livet er usikkert, skriver Mina Bai. Her fra en morgenbønn i Irans hovedstad Teheran. Foto: Stringer, AFP/NTB scanpix
Religionskritikk som ser bort fra hva de troende mener, er meningsløs.
Ta inshallah tilbake

Her forleden skrev jeg ordet «inshallah» til en Facebook-venninne som inviterte meg på en kopp kaffe for å drøfte samfunnsspørsmål. Ordet er arabisk og et islamsk uttrykk som betyr «om Gud vil».

Det enkle ordet provoserte frem et helvetes sinne. Kanskje fordi en del av mine venner på Facebook er islamkritiske, noe som i seg selv er greit. Jeg synes retten til å praktisere tro er like viktig som retten til å kunne kritisere sin tro i et demokratisk samfunn. Dette er kjernen i religionsfrihet. Samtidig synes jeg det er viktig å ha et åpent sinn. Det er viktig å akseptere at en del har behov for å ha tro i livene sine, og viktig å høre på hva denne troen innebærer.

Jeg vet ikke om ordet bare datt ut av meg eller om det var en bevisst provokasjon fra min side. Men jeg følte at min venninne så det som et slags forsøk på å «snikislamisere» henne. Vi skilte veier etter hvert, ikke fordi jeg er en spesielt troende muslim, heller ikke fordi jeg er nærtakende, men fordi jeg følte en slags forutinntatt fiendtlighet.

I Iran var jeg selv kritisk til ordet «inshallah». Men det kom av at ordet ble brukt, og brukes, i alle mulige sammenhenger. Jeg ble sliten av å la Guds vilje gå foran menneskenes vilje på alle plan. Å vokse opp i en panisk tilstand der man i enhver sammenheng skal vente på den guddommelige viljen, er slitsomt. Man reduseres til statist i eget liv; all aktivitet er rettet mot å pasifisere det menneskelige ved deg, dine tanker, dine handlinger, din vilje. Om venninna mi hadde latt meg, ville jeg fortalt henne om dette.

De få gangene jeg i dag bruker ordet, er det i en åndelig sufi-tradisjon. Poenget er ikke at vi står passivt overfor Guds vilje, det er en grunnleggende erkjennelse av at vi som mennesker har svært lite kontroll over livet vi lever. Vi er ikke engang klar over hva neste øyeblikk vil bringe oss. Jeg kan bruke ordet i en slags ydmykhet overfor det som ligger utenfor meg selv, man kan kalle det høyere makter eller Gud.

Jeg ser dette i en tradisjon som er svært forskjellig fra dagens vestlige samfunn der jeg-et og individet settes øverst – et «jeg» som i mange tilfeller synes å ha kommet ut av kontroll og er redusert til rene egoer. Om egoet blir tilfredsstilt, er handlingen berettiget.

Kanskje lever vi i de ustyrlige egoers tidsalder. Kanskje er frislippet av egoet grunnen til samtidens impulskultur.

Men selv vestlig tradisjon har et slags sufi-lignende utgangspunkt. De gamle grekerne visste for eksempel at det kunne gå galt her i livet. Dersom det likevel gikk riktig vei, hedret de gudene med gaver for å vise sin takknemlighet. Selv om dette er førvitenskapelige skikker og det å tro på Gud eller guder virker absurd for mange av oss i dag, bør det fremdeles være plass for å tro på noe større enn oss selv. Noen ganger kan det hjelpe å se på seg selv som en prikk i det storslagne universet.

Jeg er ikke blind for det problematiske ved uttrykket «inshallah», spesielt om det skal tas bokstavelig. Det er veien til en komfortabel oppgitthet der man legger ansvaret på Gud, ikke på seg selv, der individets vilje blir borte og det guddommelige tar over. Men om man først skal drive med religionskritikk, må man i det minste være villig til å høre på andres oppfatninger. Hysterisk avvisning gir verken rom for ettertanke eller en fornuftig diskusjon. Hvis man skal legge bort alt som har med religion å gjøre, har man også utelukket alt det filosofiske og åndelige som Østen har å tilby.

Dessverre gjelder samme problemstilling også når det gjelder den fremvoksende islamismen, som nådeløst utelukker alt filosofisk og åndelig ved islam i sitt forsøk på å islamisere alt. Islamismen har til og med tatt eierskap til uttrykk som inshallah, som de fyller med et rigid religiøst innhold. For oss som kjemper mot islamismen, kan kampen også dreie seg om detaljer som å ta tilbake slike ord. Kanskje vi kan være med på å reformere ordbruken slik at den samsvarer med både Østens filosofi og Vestens tradisjon.

At jeg tidvis kan bruke slike ord er ikke nødvendigvis et uttrykk for at jeg er sterkt troende, og heller ikke at jeg er en hjelpeløs skapning som venter på Guds vilje, men at jeg vil fortelle universet og menneskene rundt meg at jeg er et ydmykt menneske som kjenner sin plass i det store uendelige.

mina_bai@hotmail.com

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Åste Dokka skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 21. februar 2017 kl. 12.39

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk