Klassekampen.no
Torsdag 9. februar 2017
EØS – hvorfor og hvordan

EØS

Janne Lisesdatter Håkonsen lurer på hvorfor jeg tar diskusjonen med dem som ønsker at Norge skal si opp EØS-avtalen (7. februar). Grunnen er enkel: Jeg mener den handler om viktige spørsmål. Hva styrker oss i kampen mot sosial dumping? Hva svekker oss? Et eksempel er Rødts forslag om at vi skal innføre arbeidstillatelser for EØS-borgere. Jeg mener det ville svekket arbeidstakerne, både de norske og utenlandske. Jeg har også etterlyst realismen i et sånt forslag. Trolig vil de engelske toryene her kunne gi oss svar på hvordan et slikt regime rent faktisk vil se ut i praksis. Uten at jeg tror det vil kunne tjene som noe forbilde av den grunn.

Når det gjelder hvordan Arbeiderpartiet vil bruke det handlingsrommet vi snakker om, så anbefaler jeg Håkonsen og andre å lese partiprogrammet vårt. Der finner man en rekke helt konkrete tiltak mot bemanningsbransjen, mot sosial dumping, for et mer organisert arbeidsliv og for en styrket arbeidsmiljølov. Vi sier også at vi vil sikre offentlig eierskap og kontroll i jernbanesektoren.

Mari Eifring skriver (4. februar) at vi trenger en «grasrotallianse med fagbevegelsen, kvinnebevegelsen, radikale partier og andre folkelige organisasjoner og aksjoner som i fellesskap kan skape forandringer» for å snu utviklingen i norsk arbeidsliv. Det er jeg helt enig i. Men i motsetning til henne inkluderer jeg den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen i alliansen. For selv om Arbeiderpartiet også er et styringsparti – eller kanskje nettopp derfor – er vi også en kraftfull bevegelse. Ikke bare i kraft av å være flere titusen medlemmer, men i form av et levende, faglig-politisk samarbeid. Det samarbeidet handler ikke om å stryke hverandre etter hårene, men om at LO og Arbeiderpartiet har et felles samfunnsprosjekt: Å sikre arbeid til alle, og godt arbeid til alle.

Jeg er enig med både Eifring og Håkonsen i at disse viktige samfunnskvalitetene er under press. Presset kommer både fra markedet og politikken – og fra EU. Det har jeg aldri benektet, men tvert imot vært med på å påpeke. Det jeg derimot har sagt, er at jeg er uenig med dem som hevder at vi må ut av EØS for å ordne opp i norsk arbeidsliv. Selv mener at svaret på sosial dumping er regulering av arbeidsmarkedet, ikke av arbeidsinnvandringen. Det er en konsekvent linje jeg har stått for helt siden jeg ble aktiv i bygningsforeningene til Fellesforbundet på 1990-tallet, da vi diskuterte hvordan vi skulle forholde oss til svenske, danske og finske arbeidskamerater. Siden hadde vi liknende diskusjoner om allmenngjøring, og om hvordan vi skulle forholde oss til EUs øst-utvidelse. Noen var for overgangsordninger, med krav om arbeidstillatelser – andre var mot. Selv hørte jeg til de siste. Ikke ut fra lojalitet til EU eller EØS, men fordi jeg mente det ville gjøre det vanskeligere for oss å organisere de som kom.

Diskusjoner om det er bra. Hadde jeg villet legge lokk på dem, hadde jeg ikke deltatt i dem. Men jeg tar altså også diskusjonene med dere når jeg mener dere trår feil. Å bidra til at kampen mot sosial dumping blir en debatt om arbeidsinnvandring mener jeg er en sånn feil. Det handler ikke om brunskvetting, som jeg har sett at noen hevder – men om å ta standpunktene og vedtakene deres på alvor.

Og så mener jeg altså at det å fremstille EØS som hovedproblemet i norsk arbeidsliv er med på å skape avmakt. Ukentlig snakker jeg med arbeidsfolk som sier varianter av «men det er ikke noen vits, så lenge vi er med i EØS». Det er ikke bare feil, det er demobiliserende. Og om noen få måneder er det valg. Derfor er det også grunn til å tenke gjennom hvordan vi diskuterer EØS.

Jonas.Bals@stortinget.no

Artikkelen er oppdatert: 21. februar 2017 kl. 12.39

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk