Det var smellkaldt so snjøen heldt seg seg turr og laus og var til å koma seg fram i. Det tidlege snjøfallet nådde han Albert og meg uppunder kne-i, og urørt av vind og linnvêr låg det jamt og kvitt over all verdi. Og me laut innetter denne dagen, og når ænar og bekkjer enno gjekk opne, og tiuhol gapte svarte i myrane, og bjørkjeskogen var bøygd ned, då var det ikkje anna å gjera enn å trakke seg fram. Fjellvatni våga me oss ikkje ut på. Under oss i snjøen hadde me sumarsstigen, me var trygge, og nokre nedbøygde bjørker skuvde me til med staven til dei sleppte snjøen og retta seg.