Tullingen uten injurierende kraft kunne ha en samfunnsbevarende rolle. Nærmere bestemt i eneveldene hvor monarken holdt seg med en hoffnarr. Narren fikk jo si hva andre ikke våget fordi han var komisk, og derved beste argument mot eget prat. Slik ble misnøye og mulig kritikk kjent død og maktesløs, takket være budbringer og talsmann som ikke kunne tas alvorlig. Og «Lykkeligvis er tenkning ikke smittsomt, ikke i England i hvert fall», ifølge Oscar Wildes dialog, «Lyvekunstens forfall». Hvis noen ved hoffet tenkte nærmere over hoffnarrens babl, kunne det være ensbetydende med å plassere sitt hode på bøddelblokken.