Klassekampen.no
Fredag 3. februar 2017
Alternative fakta: Californias guvernør Jerry Brown taler Trump midt imot. Men også hans egen energipolitikk er mer basert på ideologi enn effekt, skriver Øystein Heggdal. foto: saul loeb, afp/ntb scanpix
Californias klimapolitikk er alt annet enn en solskinnshistorie.
Klimahykleri

Når noe av det første Donald Trump gjorde var å ta ned Det hvite hus sin nettside om menneskeskapte klimaforandringer, og ministerne hans er Carl I. Hagen sine største idoler, er det klart vi begynner å lete etter andre ledere som tar trusselen om global oppvarming på alvor. Og kanskje var det ikke så langt etter denne lederen? For i California tordnet guvernør Jerry Brown i sin State of the State-tale 24. januar mot Trump-administrasjonen. Han sa at samme hva de kom til å gjøre i Washington, så kan de ikke forandre fakta om CO2. Han mente California kan gjøre mye på egen hånd, og at de sammen med andre delstater og land kan stoppe økningen i klimautslipp.

Søker du på California + energy kommer det opp bilder av vindmøller i Altamont Pass og enorme solcelleparker ute i ørkenen. De har ambisiøse mål om at innen 2030 skal 50 prosent av strømmen komme fra fornybare energikilder og utslippene skal være redusert med 40 prosent fra 1990.

Men hvordan er det så med de faktiske CO2-utslippene fra delstaten? Well. Det er en annen historie. Og Jerry Brown er en innvevd del av den historien. Første gang han var guvernør fra 1975 til 1983 var verden akkurat i ferd med å komme til hektene etter Opec sin oljeembargo i 1973 der oljeprisene ble firedoblet. Det førte til at de oljetørste amerikanerne ble besatt av tanken på å være uavhengig import. I tillegg hadde en gryende miljøbevegelse begynt å få momentum i sitt arbeid mot byggingen av kjernekraftverk og mot storskala vannkraft.

Opp i denne potente miksen ble boka «Soft Energy Paths» av skribenten Amory B. Lovins lansert. Boka inneholder fortsatt energi-oppskriften som mange miljøvernere og partier på venstresiden føler er den riktige: Store termiske kraftverk som brenner kull eller spalter uran for å lage elektrisitet er «sløsende» på grunn av at bare 30 prosent av energien kan konverters til strøm og resten går til spille. I stedet er det energieffektivisering, distribuert småskala produksjon fra solceller, små vannkraftverk, biodrivstoff, vindmøller og såkalte co-generation plants, små termiske kraftverk der også spillvarmen kan brukes, som er veien framover. Målet var en selvforsynt, solbasert økonomi innen 2050.

Boka fortalte en historie om at small is beautiful, og guvernør Brown fulgte opp. Han innførte et forbud imot bygging av nye kjernekraftverk i delstaten, innførte den første skattereduksjonen på solcellepaneler, og etter Brown ble politikken videreført: Mellom 1980 og 2000 ble ingen større kraftverk åpnet i California, med unntak av kjernekraftverket Diablo Canyon som åpnet i 1986, men byggingen var allerede påbegynt før forbudet.

Da Brown kom tilbake som guvernør i 2011, skulle man kanskje tro at denne myke energiveien hadde ført fram til sol-utopia – men nei. Etter 20 år uten storskala kraftutbygging imploderte hele California i en strømforsyningskrise i 2000 og 2001. Det var enkelt og greit ikke nok store kraftverk til levere effekten California trengte. Lysene blinket, og strømmen falt ut over hele delstaten. Krisen er beregnet til å ha kostet 50 milliarder dollar i økte strømutgifter og førte til at delstaten bygde ut 12.000 MW gassfyrt elektrisitet i årene etterpå. Nå står gass for 45 prosent av Californias egen strømproduksjon og så importerer de hele 33 prosent av strømmen de bruker. I tillegg valgte de å stenge kjernekraftverket San Onofre i 2013, som ble erstattet av gass, og nå er det bestemt å stenge Diabolo Canyon i 2025, minst 20 år før tida.

California hadde en alternativ framtid før Brown og Lovins låste dem inn i et avhengighetsforhold til naturgass. Miljøorganisasjonen Environmental Progress regnet ut hvordan Californias strømforsyning hadde sett ut om 1970-tallets planer for utbygging av kjernekraftverk ble gjennomført. Da hadde CO2-utslippene vært under halvparten av hva de er i dag, redusert fra 52 millioner tonn til 21 millioner tonn i året.

Ideologien om at «small is beautiful» når det kommer til energiproduksjon, er bare en ideologi. Det er ikke en realistisk og teknisk gjennomførbar måte å redusere CO2-utslippene på. I møte med klimaforandringene må vi ha en realitetsorientering både på høyre- og venstresiden av politikken imot det som faktisk funker, og ikke det vi ønsker skal fungere. Ellers er vi like ubrukelige som klimaskeptikerne til Trump.

oystein.heggdal@gmail.com

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk