Klassekampen.no
Tirsdag 31. januar 2017
Kunstig motsetning

venstresida

«Må jeg velge mellom kvinnekamp og lønnskamp?» spør Kari Kristensen i et svar til meg (28. januar). Svaret er selvsagt nei. Et hovedpoeng i kronikken min var nettopp det, at kvinne- og klassespørsmål bør ses i sammenheng, ikke settes opp mot hverandre. Det fortvilte er at mange på sentrum–venstresida i realiteten har gjort akkurat det. Da man vinket farvel til den tradisjonelle arbeiderklassen, skyldtes det ikke bare voksende avstand og manglende forståelse, det ble av mange fremstilt som et nødvendig grep for å modernisere politikken. I mange land brøt eller svekket man helt bevisst forbindelsen mellom de store folkepartiene og fagbevegelsen.

I takt med denne utviklingen har den politiske innsatsviljen og kreativiteten blitt svakere på viktige områder som inntektsfordeling og arbeidsmarkedsregulering.

Disse svekkede båndene handler ikke bare om hvite, mannlige arbeidere i rustbeltet, slik man noen ganger kan få inntrykk av, men arbeiderklassen i hele sin bredde og mangfoldighet. Mange har ment at dette ikke var så farlig, så lenge man hadde den såkalte identitetspolitikken i orden. I USA er dette delvis blitt begrunnet med at man hadde de demografiske utviklingstrekkene på sin side (tesen om «the emerging Democratic majority»). Kulminasjonen kom på mange vis i fjorårets presidentvalgkamp, der mange av velgerne som føler seg forlatt, ble omtalt som «a basket of deplorables» – en gjeng rasister og sexister.

Uansett om det hadde vært riktig at man klarte seg uten disse velgerne eller ikke, mener jeg en sånn tankegang er å vende ryggen til det helt grunnleggende sosialdemokratiske prosjektet om å sikre at alle er med. Det gjelder ikke minst vanlige, arbeidende kvinner og menn, som ikke har andre maktmidler til rådighet enn kollektiv organisering og handling. Bare når vi sikrer alle anstendighet og trygghet i arbeidslivet, kan vi også sikre flertall for progressiv politikk på andre områder. Det har vi fått en bitter påminnelse om nå.

At den «Demokratiske majoriteten» ikke var nok til å vinne fjorårets presidentvalg, handler ikke bare om de mange mennene og kvinnene som valgte å stemme på Donald Trump. Vel så alvorlig var de mange demobiliserte hjemmesitterne, og alle de «deprimerte velgerne» som stemte på Clinton uten å mobilisere en eneste nabo eller kollega.

Jo visst gjorde Trump en ypperlig jobb med å demobilisere dem, men det var en grunn til at det var så enkelt for ham å gjøre det. Den grunnen trenger vi en kritisk debatt om – både i kvinnebevegelsen, fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser som ønsker å forhindre flere høyrepopulistiske maktovertakelser.

jonasbals@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 3. februar 2017 kl. 12.04

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk