Klassekampen.no
Tirsdag 31. januar 2017
Fint økologisk samspill: Om vi fjerner rovdyra fra naturen, er det ikke gitt at det vil ha katastrofale konsekvenser, skriver Ottar Brox. Illustrasjon: Ernst Keil, «Die Gartenlaube» (1872)
Økologifaget kan brukes i kampen for og imot ulven og bøndene.
Rovdyrhistorie

Om det kontroversielle rovdyret ulven har økologene levert et godt bidrag, som jeg trur har vært referert i denne avisen: Visstnok av hensyn til turistene utrydda styret alle ulvene i nasjonalparken Yellowstone i USA. Men det satte i gang en ustyrlig destruktiv prosess: Det ble altfor mange elg i skogen, som åt så mye lauv at både beveren og bekkene gikk amok og så videre, og så videre. For å reparere det fine økologiske samspillet i området måtte direktøren beulve parken på nytt ved å importere nye flokker fra Canada …

Lokalhistorikerne kan også bidra: Utsatt for agronomisk kritikk bygde fiskerbøndene på Kaldfarnes, Ytre Senja, fjøsene sine i fjæra, slik at «bondens gull» kunne måkes rett på havet. Dette måtte vel skyldes uvitenhet? Hadde ikke mange generasjoner av bygg- og potetdyrkere lagt merke til virkninga av kuskitt på avlinga, slik at de burde ha vært sendt på kurs?

Men to-tre kilometer lenger inne i fjorden rodde Lars Iversa mot vestavinden ut til det store fiskeværet Holmen, (der væreieren hadde seks kyr og elleve kvadratmeter jord), lasta møkk til båtripa og lensa heim, der han lot åttringen falle tørr på fjæra. Så hadde han fleire dagers arbeid med hest og hjulslede for å få transportert og spredd all møkka.

Hadde Lars vært på kurs? Nei, men han hadde fått jorda si utskifta og inngjerdet. Sambygdingene på Kaldfarnes arbeidde under andre vilkår: Der var det kortere utror til gode kokfisk-klakker, men lite jord og mye stein. Vinterfôr til dyra sine slo de i de bratte liene, mens krøttera om sommeren gikk og tråkka og feilplasserte gjødsla rundt og mellom husene, der det vokste lite til å bli feit av.

Det hørte mye og god beitemark til Kaldfarnes, men dit kunne en ikke slippe dyr – eller unger som gjetere, for der huserte bjørnen. (Det burde sjølsagt ha vært ulv, men Bamse får gjøre tjeneste denne gangen.) Fra jeg var femåring har jeg hørt bjørnehistorier som i alle fall må være like gamle som vår Grunnlov, og de fleste handler om folk som så vidt berga livet, mista husdyr eller måtte flytte. Men det var altså bjørnen som var årsak både til at husdyra ikke fikk godt beite, at gjødsla ikke kom til nytte og at det ikke kom på tale å gjerde inn og ta i bruk dyrkingsjord utenom det gamle fellestunet, om nye hushold ville etablere seg.

Men så kom lokalt sjølstyre – kommunen – i 1837. Noe av det første kommunene på Senja tok seg til var å utrydde det forhatte dyret, ved hjelp av fagfolk, forteller Berg og Torsken Bygdebok, bind II. Den berømte bjørnejegeren Lars Johannesen blei engasjert. Det skal ha vært 50 bjørner på Senja da han kom, og bare to igjen da han dro heim til Rana, og senjaværingene krangler visst ennå om hvem som tok livet av de to siste luringene.

Hvordan klarte folk seg uten store rovdyr? Hva slags økologiske katastrofer ramma Senja – og Norge? – da bjørnen ble utrydda? Folketallet på Kaldfarnes økte fra 41 i 1875 til 70 i 1900, og husdyrtallet tilsvarende. Fellesjorda ble utskifta og mye myr og anna utmark dyrka opp. Verre katastrofer ble ikke Senjaværingene utsatt for, så vidt jeg har hørt eller lest.

Da gikk det verre med Norge, stakkar: Da de store rovdyra forsvant, kunne folk slå seg ned hvor som helst der de kunne få jord rimelig, og vi spredte oss som ugras over hele dette Bakvendtlandet, og etablerte hundretusener av småbruk som aldri kunne bli «levedyktige familiebruk», i stedet for å flytte til storbyer. Som de gjorde der rovdyr, eller – som i Storbritannia – godseiere fikk herje fritt.

Hva med mer grøderike og fattige land? Kanskje kan vi finne slike sammenhenger under helt andre naturlige vilkår? Jeg har nesten ikke vært i Afrika, men bare lest noe lokalhistorie fra dette kontinentet, der både folketallet og problemene er i sterk vekst. Småbønder som både har adgang til jord og vatn nok til å dyrke alle slags matvekster, risikerer stadig at elefanter har vært der om natta og ødelagt hele avlinga, for de har ingen muligheter til å få bygd gjerder som kan holde så store sultne dyr ute.

Kanskje det ikke bare er urealistiske drømmer om en urban tilværelse som får afrikanske byer til å vokse så raskt? Økologi er et vanskelig fag.

ottar.brox@gmail.com

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klasse­kampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 3. februar 2017 kl. 12.04

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk