Klassekampen.no
Tirsdag 31. januar 2017
Må klare seg selv: De ansatte på en oljerigg.
For et selskap i USA er en norsk oljearbeider bare et tall.
Trygt hjem?

Se for deg at du sier hadebra til barna dine. Den yngste har gjemt seg i offshore-bagen din før du skal dra. Bursdagen hennes er om en uke, du kommer hjem om to. Kona di kjører deg til helikopterflyplassen. Ser etter deg når du går inn mot heliporten. Helikopteret rister. Det flyr i retning en svær stålholme midt ute i det urolige havet. Det er kanskje en bunnfast plattform, eller en borerigg som flyter. Eller et skip. Helikopteret lander.

Begynner det å brenne på jobb, kan du ikke løpe ut av bygningen. Du blir selv brannmann. Ser du noe som ikke er som det skal, må du si ifra. Sier du ifra, mister du ikke jobben. Loven sørger for det. Oppsigelsesvernet sikrer jobben din. Din faste ansettelse er samfunnets garanti for storulykke.

Du jobber tett med folk og blir glad i dem. Slik du gjør når du er sammen med dem hele døgnet. Noen tåler du ikke trynet på, men du er dømt til å være i lag. Først tolv timer på jobb, så mens dere spiser og ser på TV. Blir en av dem skada, må du være sykepleier. Du har fått trening i akkurat det. Må plattformen evakueres har du beredskapsansvar. Du har heldigvis et verneombud. En du kan si ifra til. Du kan ringe til Petroleumstilsynet (Ptil) om det er noe du vil spørre om. Arbeidsgiver er nødt til å forholde seg til regelverket.

Det er dårlig vær. Stålholmen rister. Så kommer nyheten. En massiv bølge har slått inn vinduene i en annen rigg. En kamerat er død. Kona di ser nyhetene hjemme. Etter turen kommer du hjem og forteller at det er trygt å reise på plattform. Ptil kaller et par måneder senere inn til pressekonferanse. Den årlige rapporten om sikkerhet skal publiseres. De sier at sikkerhetsindikatorene på sokkelen peker nedover. Alle de kan måle. Utenom helikoptersikkerhet. Den er bra. Et par dager senere ringer det i telefonen. Kameraten din lurer på om du har sett nyhetene. Et helikopter har falt ned på en liten øy utenfor Bergen. Vet du hvilken plattform det fløy fra? Er det noen vi kjenner? Kona di hører hva dere snakker om.

Dette skjer samtidig som oppsigelsene river vekk grunnen under beina til mange av dem du jobber med. Rundt 40.000 har måttet gå. Politikere sier at alt skal legges ned. Du lurer på om de er riktige. Om de ikke forstår hvor viktig denne næringen er. Om de ikke heller kunne prata om din arbeidshverdag.

Det dukker opp folk fra bemanningsbyrå. De som er oppsagt får gjerne en lapp i hånda på veien ut. På lappen er et nummer til et bemanningsselskap i Aberdeen. På jobb lurer dere på om de som er ansatt bare denne turen, tør dra i nødbremsen om de ser noe. Innleid midlertidig gir ikke samme trygghet for plattformen som fast ansettelse. Dette er virkeligheten ubehagelig mange. Særlig ansatte innen oljeservice og de som jobber på rigg har følt oljeprisfallet på kroppen. For et selskap i USA er en norsk oljearbeider bare et tall. En utgiftspost som kan kuttes. For ungene er pappa alt.

Helikopteret lander på fast grunn. Kona henter deg. Du er forelska igjen. Sliten men trygg. Ungene er friske. Det er tross alt det som betyr mest. Du vet at dette ikke er selvsagt. De første som lider i en krise, er de på gulvet. Og de hjemme.

De på toppen har fallskjerm når de står ved stupet.

ommund.stokka@industrienergi.no

«Stålholmen rister. Så kommer nyheten. En kamerat er død»

Artikkelen er oppdatert: 3. februar 2017 kl. 12.05

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk