Lite er mer givende enn å forme ut noe nytt. Skaper man musikk, kan veien fra øyeblikket da en fornemmelse eller idé planter seg i hodet, til et stykke klinger ut fra et ensemble være kort, og den kan være lang.
La listen høyt: Å kunne gi lyd til en erfaring.
Stort savn: Hos Ståle Wikshåland ble det musikkfaglige og en dyp filosofisk tenkeevne koblet med et åpent språk og formuleringens kunst.
Da professor i musikkvitenskap, Ståle Wikshåland, gikk bort 18. januar i år, mistet Norge en tydelig og reflektert stemme i den musikalske offentligheten. Mange vil huske ham som kritiker i Dagbladet gjennom drøye 35 år, der han foruten å vurdere konserter, operaforestillinger og innspillinger, også fulgte opp med distinkte innspill i den musikkpolitiske debatten. Jeg glemmer aldri diskusjonen om et mulig nytt konserthus i Oslo der han skrev at det nåværende Oslo Konserthus ble drevet som «en pølsebod». Men viktigere, kanskje, var publiseringen av en mengde faglige artikler i tidsskrifter og bøker.