Klassekampen.no
Torsdag 26. januar 2017
Politisk uniform? Frisør Merete Hodne, som ble dømt for å ha nektet Malika Bayan (i midten) adgang, mener hijab er «som et IS-flagg». Nå har hun anket til Høyesterett. foto: carina johansen, ntb scanpix
Hijab er ikke et mer politisk plagg enn olabukser og t-skjorte var i sin tid.
Snikhijabisering?

Siste runde i hijab-debatten har funnet sted i retten. Etter at en ung norsk muslim ble avvist av en kjent islamofob frisør, endte saken i retten. Frisøren ble tiltalt for diskriminering på religiøst grunnlag. Dette avviste hun med henvisning til at hijab er politisk symbol for en nazi-lik ideologi.

Dette er påstander andre har framsatt i såkalt islamkritiske sammenhenger på ulike nettsteder. Denne tilnærmingen overser at hijab er en gammel, men også dynamisk institusjon. Det innebærer at hijab ikke er én ting, men en tilnærming til anstendig kvinnelig påkledning som har variert betraktelig over tid – og fra sted til sted.

Hijab betyr gardin eller slør og er det som skiller to ting. Det ble også termen for den anstendige tildekningen av kvinner, noe som naturlig nok har variert over tid. Det har handlet om hvor mye og hvordan. Med andre ord har det alltid vært forskjeller på hvordan institusjonen hijab skal forstås og praktiseres.

Dupatta, chador, niqab, khimar er noen eksempler på spesifikke utforminger av hijab. Men både institusjonen og det konkrete plagget har også blitt modernisert. Moderniteten er kjennetegnet av rasjonalitet og effektivitet. Dette preger også den moderne hijaben. Den utvikles både som religiøst plagg og som mote.

Denne moderniseringen skjer gjennom det 20. århundre og særlig med framveksten av de moderne islamistiske bevegelsene fra slutten av 1960-tallet og framover. Den moderne hijaben er mer funksjonell enn mange gammeldagse varianter. Nå lages hijab, ofte forstått som selve hodeplagget, i tidsmessig tøy og kan kombineres med moderne kåper eller kvinnefrakker.

Vi må regne med at konservative og fundamentalistiske ideologer forsøkte og forsøker å påvirke utformingen også av den moderne hijaben. De har synspunkter på hvor mye som skal dekkes og ikke minst farger. For anstendighet betyr også at man ikke skal tiltrekke seg oppmerksomhet gjennom fargerike klær, mener de mest konservative. Men å tilbakeføre dagens mangfoldige varianter av hijab til ett opphav eller én designer blir ganske meningsløst.

Tildekning som mote har også den fordelen at det gir mulighet til å avvise motepress! Dette paradokset oppløses når vi ser på muligheten for å kombinere hijab som hodeplagg med fotside kåper av enkel utforming. Dette er en billig protest mot dyre moteklær, noe som kunne gi mange unge, men mindre bemidlede kvinner en mulighet til å være aktive i sosiale sammenhenger uten å underkaste seg moten. Disse kvinnene kunne definere seg som antimaterialister, antiimperialister og mot vestlig innflytelse.

Samtidig var de også mot de autoritære urettferdige samfunnene de levde i. De kjempet for at kvinner skulle få adgang til utdanning og lønnsarbeid. Dermed ble den nye drakten både noe nytt og tradisjonsbevarende på samme tid. En påkledning som derfor kunne fungere som beskyttelse mot uønskede tilnærmelser fra menn, og mot sladder som kunne skade deres rykte i samfunn som fortsatt var – og er – preget av sosial konservativisme. Samtidig reproduserer de på denne måten den kvinneundertrykkende konservatismen!

Dette innebærer at selv om hijab også kan brukes til å markere teologisk-politiske posisjoner, har disse posisjonene vært lite organisatorisk spesifikke. Like lite spesifikke som olabukse og t-skjorte i sin tid var. Det var snakk om et generelt ungdomsopprør som ble mote – og i dag er olabukse og t-skjorte ikke en gang forbeholdt ungdom, i like liten grad som hijab i ulike varianter er uttrykk for en bevisst tilslutning til islamistiske posisjoner. Men selvsagt kan hijab også være et slikt bevisst valg. Det er det likevel oftest vanskelig å se på selve hijaben.

Hijab kompliseres av at islamistiske regimer har påbudt klesdrakten i en eller annen variant. For mange liberale eller eks-muslimer tilsier denne erfaringen at hijab må forbys i Norge – i alle fall i de fleste sammenhenger. De oppfatter hijab-bruk som islamisering og uttrykk for manglende vilje til integrering. Men det er deres insistering på at erfaringen med påbud er det som skal definere all hijab-bruk, som viser mangel på integrering. Rett og slett fordi hijab er en så mangfoldig institusjon og et så mangfoldig fenomen at det også er frivillig for mange. Derfor skal hijab heller ikke forbys eller hijab-brukere diskrimineres i Norge.

lars.gule@hioa.no

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Åste Dokka skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2017 kl. 13.36

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk