Klassekampen.no
Torsdag 19. januar 2017
Barnet i sentrum: I debatten om eggdonasjon er det at barna er ønsket blitt hoved­argumentet, skriver Eivor Oftestad. Maleri: sir William Quiller Orchardson, «Master Baby» (1886)
Er et ønske nok til å skape et annet menneske?
Ønskebarnet

De siste ukene har Aftenposten kjørt en kampanje for å få legalisert eggdonasjon. Konklusjonen kom på lederplass allerede 11. januar. Her ble det sagt at innvendingene skulle frem, men at de ikke veide tyngre enn «det viktigste argumentet for å oppheve forbudet: Dette er sterkt ønskede barn».

Ønskebarnet er modellen for vår tids reproduksjon. I 1952 argumenterte Jørgen Løvset, pioneren innen assistert befruktning, med at gifte kvinner hadde et behov for barn som det var samfunnets plikt å imøtekomme hvis mannen var infertil. Til dette trengte man sæd. Noen tiår senere truet sædtørken fordi tiden var inne for å avvikle donorenes anonymitet. Da tordnet landsmoder Gro fra Stortingets talerstol: «Er det i vårt land behov for å innføre lovforbud mot å hjelpe en del barnløse par til å få sitt høyeste ønske oppfylt?» Kursen var staket ut. Aftenpostens leder går rett inn i fortellingen om velferdsstatens plikt til å hjelpe de barnløse i deres ønske.

Samtidig tar vinterens debatt en tydelig dreining. Hovedargumentet tar ikke utgangspunkt i en relasjon som skulle resultert i et etterlengtet barn, slik både Løvset og Brundtland gjorde, men i en egenskap ved barnet selv, nemlig at det er sterkt ønsket. Barnet kommer ikke fra en relasjon, men fra et ønske. Som på bildet som ledsaget Aftenpostens leder. Det viser en ønskemamma med baby på ultralydskjermen. På grunn av det norske forbudet – ifølge Aftenposten – ble hun tvunget utenlands for å få satt inn et embryo av donoregg og donorsæd.

Dette ønsket, som har kraft i seg til å realisere barn, ble definert med det guddommelige begrepet «skapelsesbeslutning» av Berge Solberg (Aftenposten 12. oktober 2010). Det ligger ingen føringer i begrepet for hvem som kan beslutte. I prinsippet kan det være hvem som helst. Selve begrepet speiler det ideelle grunnlaget for reproduksjon i vår tid, uansett om det gjelder kvinner som trenger donorsæd eller embryo, homofile par som trenger surrogatmødre, eller heterofile par som detaljplanlegger sin egen reproduksjon. Konstruere sitt eget liv vil de fleste av oss.

En ny familieform som også tydeliggjør denne dreiningen, er «vennefamilier», hvor to personer på bakgrunn av et sterkt barneønske inngår en kontrakt om et felles barn. Deres sterkeste interesse er ikke hverandre, men barnet. De inngår ingen kompliserende parrelasjon som ville forstyrret omsorgen for barnet.

Hva skjer når ønskebarn-modellen blir retningslinjen for reproduksjon? Hvis det ikke er livet selv, Gud, eller kjærligheten, det utilsiktede favntak, skjebnen eller naturen som resulterer i nye generasjoner, men hvis det derimot tilhører det autonome menneskets myndighet å frembringe et annet menneske som svar på eget ønske og intensjon? Da følger det også med et umenneskelig ansvar for at det nye livet skal bli best mulig. Forestillingen om en skaper kunne bære dette ansvaret. Mennesket alene kan ikke bære det.

Når Aftenpostens leder sier at kjernen i ønskeforeldreskapet er det uforbeholdne i barn-foreldre-relasjonen, er det nemlig ikke sant. For hva er det første som skjer etter at barnet er laget? Jo, en liten sjekk. Hva når ønskebarnet viser seg å ha Downs syndrom, eller hvis intensjonen var ett barn og det viser seg å være tre? I sitt forsvar for sorteringssamfunnet påpekte Aksel Braanen Sterri at vår tids foreldreskap ikke er helt ubetinget allikevel: «Alle foreldre ønsker for sitt barn at det skal bli født så friskt som mulig og ha alle de muligheter andre barn har. De ønskene blir ikke oppfylt om barnet har Downs syndrom» (Morgenbladet, 9. oktober 2014). Hvis foreldreforpliktelsen følger ønsket og intensjonen, er den avhengig av at resultatet innfrir. Og selvsagt er det enda bedre om egenskapene kan velges ut før embryoet settes sammen. For hvis man først skal skape et annet menneske, plikter man vel å gjøre det så bra som overhodet mulig?

I debatten om moderne reproduksjon er denne muligheten alt her som ny kunnskap, ny teknologi og forståelsen av reproduksjon som resultat av en rasjonell skapelsesbeslutning. Logikken er tilforlatelig og leder rett mot det sorteringssamfunnet vi ikke ville ha. Det er imidlertid vanskelig å løfte frem det kollektive ansvaret i den etiske debatten, så lenge mulighetene finnes og det tyngste argumentet er det sterkeste ønsket, driften, et menneske kan ha.

En alternativ vei for å komme barneønsket i møte, kunne i alle fall være å arbeide for enklere vilkår for adopsjon, også for enslige og homofile.

eivor.a.oftestad@mf.no

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Åste Dokka skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 23. januar 2017 kl. 13.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk