Klassekampen.no
Mandag 16. januar 2017
Mangfoldig fellesskap: Identitetspolitikkens utvikling må forstås som å bruke egne erfaringer for å få et makt- og normkritisk blikk, skriver Wencke Mühleisen. Her fra Pride i Milan i fjor. foto: Giuseppe Cacace, afp/ntb scanpix
Ut fra ulike erfaringer av privilegier og utsatthet, må vi utvikle allianser.
Identitetspolitikk

Høyrepopulismens, rasismens, sexismens og den ekskluderende nasjonalismens tilbakekomst gjør at det skrikes etter politikk som kan bekjempe denne dystre utviklingen. Noen feministiske forfattere og kommentatorer, som svenske Åsa Linderborg og Nina Björk, hevder at det som først og fremst står i veien for en slagkraftig venstreside, er den såkalte identitetspolitikken. For mens forskjellene bare vokser og vokser og behovet for klassekamp og systemkritikk er innlysende, så fragmenterer identitetspolitikken det hele til spørsmål om normkritikk knyttet til kjønn, seksualitet, kropp og hudfarge. Det hele koker ned til liberal antidiskriminerings-politikk i stedet for systemkritikk og klassekamp.

I dette perspektivet framstår likestilling, antirasisme og normkritikk som elitens politisk korrekte tvangstrøye, om ikke en direkte avsporing for en samlet venstreside. Denne «elitetenkning» gjør angivelig folket opprør mot. I analysene av Trumps seier er det gjentatte ganger blitt hevdet at å fokusere på rasisme og antifeminisme er en avsporing fra hovedproblemet: arbeiderklassens prekære situasjon. Og det kan ikke herske tvil om at noe av Trumps seier kan forklares med den katastrofale økonomiske deklasseringen og mangelen på fundamentale velferdsgoder for store deler av den amerikanske befolkningen. Mennesker uten fremtidshåp, som føler seg sviktet av politikere, landets eliter, kan bli bytte for demagoger som Trump.

Det økende demografiske mangfoldet i den amerikanske befolkningen, sammen med gamle og nye former for rasisme, er imidlertid også avgjørende for å forstå ikke bare deler av arbeiderklassens, men også store deler av den hvite middelklassens oppslutning om Trumps normalisering av rasistiske holdninger og ønsker om styrking av tiltak mot utlendinger og papirløse arbeidere. Trump hadde støtte fra mange som tenker at de har mistet sine hvite privilegier. I tillegg til langt fra fattige mennesker som lot seg overtale til å tro at markeder vil åpne seg for dem og gjøre dem rikere. Likeledes er det avgjørende å forstå at raseriet mot de kulturelle elitene tar form av sinne mot det noen vil kalle identitetspolitikk: feminisme, menneskerettighetsbevegelser, religiøst og kulturelt mangfold.

I juleferien leste jeg boka «Autoritetens genkomst» av Lilian Munk-Røsing. I den undersøker hun den massive lengselen etter autoriteter og høyreradikale ideologier som gir illusjon om trygghet. Det jeg her vil trekke fram er hennes tese om at strategien mot fremmedfiendtlighet (som høyrepopulismens samlende kjennetegn) først og fremst må være en ny universalisme. Hun slutter seg med andre ord til kritikerne av identitetspolitikken, om enn fra et annet ståsted enn Linderborgs og Björks klasseanalyse.

Munk-Røsing mener vi trenger et begrep om et universelt subjekt som nettopp ikke er definert av sin partikulære identitet (kvinne, svart, transkjønnet, arbeider et cetera). En universalisme som ikke er en inklusiv serie av stadig flere «fremmede og outsidere», men derimot gjør selve fremmedheden og utenforskapet til vårt felles eksistensielle grunnvilkår. Et ikke- imperialistisk begrep om universalitet som ikke har den vestlige, hvite mann som norm og premiss.

På samme tid innrømmer Munk- Røsing at å bli et subjekt alltid også innebærer å ta på seg en partikulær identitet, eller sagt på en annen måte: Vi blir alle til i konkrete relasjoner, i en konkret kultur, med en på mange måter gitt identitet, selv om vi kan gjøre opprør mot dens begrensninger. Og det er slik vi må forstå identitetspolitikkens utvikling: Det er ved å ta utgangspunkt i og gi verdi til våre egne konkrete erfaringer at vi får et makt- og normkritisk blikk å se verden med. Jeg blir for eksempel ikke bare gjenkjent som kvinne – som i enkelte situasjoner kan være en ulempe, men som hvit middelklassekvinne – noe som gir meg en rekke åpenbare fordeler.

Ut fra ulike erfaringer av privilegier og av utsatthet kan vi utvikle politiske alliansemuligheter, ikke ved å underordne noen erfaringer av undertrykkelse som mindre betydningsfulle enn arbeiderklassens. Identitetspolitikk som en pakke gjensidig utelukkende identiteter er derimot dårlig grunnlag for felles politikk. Det er jeg enig i. Vi trenger brede allianser på venstresiden som lærer oss å leve sammen selv med de vi ikke liker og ikke er enig med, for å slåss mot høyrepopulistiske ideologier.

wencke.muhleisen@stk.uio.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kristina Leganger Iversen skriver i Klassekampen mandager

Artikkelen er oppdatert: 18. januar 2017 kl. 10.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk