Klassekampen.no
Lørdag 14. januar 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Offentlig debatt er en belastning på både sinn og kropp.
Å være ung, brun og skrivefør betyr å være allemannseie

Det er ikke nødvendigvis lett, men det er absolutt ikke vanskelig å komme på trykk som ung kvinne med minoritetsbakgrunn. Det er gode grunner til at det er slik. Over de siste tjuefem årene har det blitt gjort en innsats for å få en mer representativ samfunnsdebatt. Mediehus har blant annet aktivt rekruttert kvinner med minoritets­bakgrunn.

Siden århundreskiftet har dermed andelen av disse kvinnene i mediene økt eksponentielt. De er mange, modige og reflekterte, og gjennom dem har den brede befolkningen fått innsyn i utford­ringer og problemer i minoritetsmiljøer. Majoritetssamfunnet har, på grunn av tøffe, brune kvinner, fått et forhold til begreper som «tvangsekteskap», «kjønnslemlestelse» og «sosial kontroll».

Kvinner med minoritetsbakgrunn som opponerer mot sine foreldres kulturer og sedvaner blir kalt heltinner, hevdet Qasim Ali og Shoaib Ahmed i en kronikk i Klassekampen tidligere denne måneden. Ja, kvinnene får denne hedersbetegnelsen nettopp fordi de våger å tale autoriteter midt imot. Å bli kalt en helt(inne) frikjenner ingen fra kritikk, men det er en anerkjennelse av at det å argumentere mot vedtatte sannheter i lukkede miljøer er en betydelig dåd.

Det er sagt og skrevet mye om truslene unge, offentlige kvinner får og møter, men det er sjelden bemerket at det å delta i offentlige debatter i seg selv er en belastning på både sinn og kropp. Å konstruere gode argumenter, vise retorisk teft og parere motstanderens påstander er krevende. I en offentlig debatt skjer dette med nasjonen som publikum og søkemotorer lett tilgjengelig for enhver som ønsker å diskreditere deg ved å liste opp alt du har sagt og gjort tidligere. En offentlig debatt er derfor stressende for de fleste som deltar, men det er særlig vanskelig for unge kvinner med minoritetsbakgrunn.

Dersom du er ung, brun, skrivefør og kvinne er sannsynligheten stor for at du kastes ut i de mest polariserte, kontroversielle og voldsomme debatter i vår samtid, nemlig islam- og/eller innvandringsdebatt. Etter et innlegg om religion eller integrering i en dagsavis, et innlegg som kanskje var basert på en statusoppdatering fra Facebook, blir du invitert til tv-eller radiodebatt. Dette genererer enda mer oppmerksomhet om ditt opprinnelige innlegg og plutselig blir du invitert til samtale hos integreringsministeren. Spranget fra debattinnlegg til departement er oppsiktsvekkende kort hvis temaet er islam, innvandring eller integrering, og forfatteren er kvinne med minoritetsbakgrunn.

Til å begynne med er oppmerksomheten en ung, brun og skrivefør kvinne møter i norsk offentlighet, forførende. Det er en berusende følelse å se sine ord stå på trykk i riksdekkende aviser og det er flatterende å lese støtteerklæringene fra utallige lesere, politikere og journalister. Det er godt å bli tatt seriøst som tenker og se at ens hjertesaker følges opp av beslutningstakere. Men enhver rus følges av en bakrus.

Utbrenning som begrep ble lansert i 1974 av psykiateren Herbert Freudenberger. Han tok utgangspunkt i kollegene sine og gratisklinikken der han arbeidet, og beskrev personlige egenskaper og sosiale faktorer som disponerer for tilstanden. En utbrent person opplever utmattelse, tap av entusiasme, redusert ytelse og lav selvfølelse. Mennesker som risikerer å bli utbrente er ofte følelsesdrevne og urealistiske, i den forstand at de undervurderer problemene de forsøker å takle, men overvurderer sitt potensial og rolle. Unge mennesker i norsk offentlighet som begir seg ut i kontroversielle debatter med personlige historier og store ambisjoner om å endre samfunnet, risikerer å bli utbrente.

I 2013 satte jeg, nærmest på slump, i gang en twitterkampanje om rasisme i Norge. I det jeg la meg om kvelden etter de første twitterinnleggene, forstod jeg ikke at det var dét jeg hadde gjort. Det fikk jeg vite da jeg på morgenen ble vekket av NRK som ønsket å invitere meg til studio.

Den påfølgende uken, parallelt med at hele Norge diskuterte #norskrasisme, ringte telefonen min konstant. Alle norske nyhetskanaler tok kontakt, det samme gjorde BBC og Al Jazeera, for ikke å glemme en gresk tv-kanal som jeg aldri lærte meg navnet på. Jeg turte knapt åpne innboksen min, for der hopet det seg på e-poster fra folk som ville komplimentere eller kritisere meg. Jeg husker tydelig at jeg da det stod på som verst, slo av mobil og pc, og gjemte meg under dyna. Jeg var absolutt engasjert i saken, men jeg var ute av i stand til å håndtere etterdønningene på egen hånd.

Før jul ble Morgenbladet kritisert for å framstille offentlige minoritetskvinner som ofre for kyniske medier. Flere samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn ble opprørte over det de opplevde som personlige angrep fra avisens journalister.

Men den personlige forargelsen gjorde at en viktig debatt gikk tapt. Journalistenes påstand var blant annet at mange offentlige minoritetskvinners liv utspiller seg i offentligheten. Deres historier blir allemannseie samtidig som deres privatliv preges av trusler fra minoritetsmiljøer.

Samtidig er mange av dem svært unge. Å være ung voksen innebærer at man eksperimenterer med ideologier og verdisystemer, at man skifter meninger like ofte som man skifter sengelaken. Så fort du har etablert deg som samfunnsdebattant, er det ikke like akseptert. Man blir holdt til ansvar for enhver ugjennomtenkt og uvøren påstand.

Hvordan påvirker denne situasjonen deres psyke? Å ikke kunne ta den debatten er farlig for den fremvoksende generasjonen unge, brune og skriveføre kvinner. Dersom de vet hva det koster å delta i islam-og integreringsdebatt, deltar de forberedt og utstyrt med sunt måtehold.

warsan.ismail@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 18. januar 2017 kl. 12.23

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk