Klassekampen.no
Tirsdag 10. januar 2017
Arkivillustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Vi trenger et universitet som velger å gå i samhandling med omverdenen.
Samfunnsuniversitetet

I Klassekampen 28. desember ble jeg intervjuet om min idé om et «samfunnsuniversitet». Intervjuet er blitt besvart av Stig S. Frøland 4. januar. Det gir anledning til forsøk på å presisere.

«Samfunnsuniversitet» er en regulativ idé. Sentralt i idealbildet er tanken om universitetet som en overveiende autonom institusjon, som velger å inngå i samhandling med omverdenen, som velger å være part i en samfunnskontrakt. Dette er mer dekkende enn å snakke om universitetenes samfunnsoppdrag, som jo impliserer at en ytre autoritet har tildelt dem en jobb.

I det samme idealbildet inngår institusjoner som fører fortløpende diskusjoner – også med seg sjøl – om hva som er vitenskapens mål. I denne diskusjonen står ikke valget mellom å drive enten grunnforskning eller oppdragsforskning. Å benekte denne dikotomien er ikke å ville avskaffe den klassiske grunnforskningen, den har og skal ha sin plass. Men det er å se at det finnes legitimt rom for en strategisk grunnforskning som springer ut av en problemhorisont, som styres av en samfunnsmessig interesse og har en sosial bruksverdi.

En kan ønske å bidra til å gjøre aktører bedre rustet til å håndtere verdens enorme utfordringer. Engasjementet og forskningsspørsmålet er her samfunnsmessig bestemt. I denne vide forstand er forskningen politisk (men ikke snevert partipolitisk). Men forskningsmetoden er klassisk vitenskapelig. Og – resultatene kan ikke bestilles. Nettopp dersom en ønsker en bevegelse vel, gjør en den en bjørnetjeneste om en politiserer sjølve forskningsgangen. Her må en analysere så kjølig og godt som råd.

Å være samfunnsmessig forpliktet har intet med å følge programformuleringer eller mandater gitt fra departement og forskningsråd. De som tror sterkt på å blinke ut satsingsområder, målstyring, prioritering utenfra, ovenfra, har et naivt syn på hvordan kunnskap skapes. Det er alltid et element av uforutsigbarhet. Ellers ville en så å si ha funnet ut hvordan noe er, på forhånd. Både den klassiske og den strategiske grunnforskningen vil i idealbildet være initiert og styrt av forskerne sjøl. Men en mister ikke råderett om en snakker med andre. Temaer og problemer må kunne utvikles i samtale med sivilsamfunnet, ikke minst organisasjonene.

På det praktiske planet vil et samfunnsuniversitet samsvare med det som har vært kravene fra både den verdikonservative og den sosialradikale opposisjonen mot markedsorientering.

Som organisasjons- og styringsform: et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter, valgte ledere på alle nivåer, flertall i styret for de interne representantene, inkludert teknisk og administrativt personale og studentene, kollegiale forsamlinger som lærermøter med reell kompetanse og representasjon for fagforeninger.

Finansiering: Høy basiskomponent og demping av konkurranse og produksjon som kriterium. Et innslag i finansieringen kan være styringsdialoger mellom en institusjon og myndigheter, som munner ut i avtaler og en særlig bevilgning eksempelvis om å opprette en spesiell utdanning. Private donasjoner kan bare aksepteres hvis der er no strings attached.

For de vitenskapelige stillingene må gjelde både forskningsfrihet – og forskningsrett, ellers kan friheten bli fiktiv. Forskningsorganisering må ha rom både for einzelgängere og for større prosjekter. Undervisningen bør gi studentene høve til å være med i forskning.

Formidlingen må legges opp slik at vi trekkes henimot, ikke vekk fra universitetets sosiale forpliktelser, slik det langt på vei er i dag. Om det er ett felt der felleseiendommen burde innføres, må det være kunnskap.

Som sagt – «samfunnsuniversitet» ser jeg som en regulativ idé, som imidlertid ikke er en utopi; elementer er realisert. En rekke konkrete forslag er lagt fram i en utredning i en forskergruppe nedsatt av Norsk Tjenestemannslag. (Utvalget hadde medlemmer med ulike syn på ’Humboldt’ versus ’samfunnsuniversitet’). Landsstyret i NTL har nå vedtatt et omfattende program for forskning og høyere utdanning. Det gir en god plattform for forskningspolitikk i innad i LO, og er mer enn et fullgodt alternativ til politikken til andre fagforeninger som Forskerforbundet eller Akademikerne.

knut.kjeldstadli@iakh.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 18. januar 2017 kl. 11.14

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk