Klassekampen.no
Mandag 9. januar 2017
Det har ikke akkurat gått som Francis Fukuyama så for seg.
Liberal fornuft

I 1992, da Sovjetunionen var gått i oppløsning, kunne statsviteren Francis Fukuyama fra sitt amerikanske ståsted med USA som eneste «supermakt», proklamere «The End of History and the Last Man». Han hevdet at den globale spredningen av liberalt demokrati og markedsøkonomi markerte avslutningen på menneskehetens sosiokulturelle utvikling. Det dreide seg om realiseringen av den liberale utopi, av det menneskelige styresettets endelige form, der historiens kamp mellom ideologier er vunnet med liberalismen som politisk og økonomisk organisasjonsform. Liberalt demokrati i form av parlamentarisme og liberalisme gikk opp i en høyere, triumferende syntese.

I januar 2017 fortoner dette seg noe annerledes.

Med oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble også den etablerte maktbalansen som hadde garantert fred i Europa etter 1945, oppløst. Det satte fart i den liberale ekspansjonen østover. Gjennom åtte år med sjokkterapi etterlot den liberale utopien seg et russisk samfunn i oppløsning. Og da maktbalansen var forsvunnet, kunne USA gjennom Nato føre krig også på det europeiske kontinentet for sine strategiske interesser, mot Jugoslavia i 1999. De tidligere bufferstatene mellom øst og vest i Baltikum, i Sentral-Europa og på Balkan ble etter denne krigen medlemmer av EU med USAs påskyndelse og dermed av Nato. De utgjør i dag baseområder for USA mot et Russland som langsomt er begynt å komme på fote igjen etter sjokkterapien.

Fukuyama pekte i 1992 på at moderne, parlamentariske demokratier sjelden er i krig mot hverandre. Denne fredseffekten av den liberale fornufts materialisering har likevel ikke hindret en koalisjon av de mest liberale demokratiene i å gå hyppig til krig mot «illiberale» regimer. Ingen av disse regimene gikk til krig mot de liberale statene først, som i krigen mot Jugoslavia, den i Afghanistan 2001, Irak 2003, Libya 2011 og Syria 2013. I et større historisk perspektiv kan disse krigene betraktes som ulike front- og tidsavsnitt i en og samme krig for Vestens interesser østover. I den liberale selvforståelsens har den derimot dreiet seg om en serie av humanitære intervensjoner for liberal nasjons- og demokratibygging.

Disse bruddene på folkeretten ville neppe ha vært mulige under den «gamle» maktbalansen. Uansett hva vi måtte mene om menneskerettighetenes og demokratiets stilling i Sovjetunionen, bidro Fellesfiendens nærvær med etablering av maktbalansen etter 1945 til å styrke folkerettens stilling. For folkerett, så vel som rettssikkerhet generelt, kan bare ha operativ, praktisk gyldighet ut fra balanserende maktforhold. Og det er først på grunnlag av slike maktbalanser at selve den filosofiske ideen om rettssikkerhet og rettsstat kan vokse fram og etter hvert gjøre seg gjeldende, noe folkerettens egen historie, særlig etter 1945, viser.

De vestlige, liberale bruddene på folkeretten har ikke bare svekket FN og folkeretten, men også skapt millioner av flyktninger hvorav de mest ressurssterke har kommet til de mer liberale delene av Europa, mens det store flertall ikke har kommet lenger enn til krigenes nærområder. Dette skjer i en periode der kapitalismen gjennom gjennomgår en ny globaliseringsfase som førte til den økonomiske krisa som snart kan feire sitt ti års jubileum – og som har hatt sine sosiale kostnader for folk flest i alle vestlige land – inntil videre med unntak av Norge.

Den liberale fornuft har store problemer med å forstå disse sammenhengene. Har brexit og Trump innledet liberalismens egen ideologiske sjokkterapi i 2017?

hnk.ebbing@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 18. januar 2017 kl. 11.01

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk