Klassekampen.no
Mandag 9. januar 2017
Hylende tyranner? Det er merkverdig at de som kjemper for kvinners rettigheter, blir beskyldt for å true likestillingen og ytringsfriheten, skriver Asta B. Håland. Foto: Vegard Wivestad Grøtt, NTB scanpix
Makthaverne slipper unna, mens kvinnesaken får skylda for det meste.
Feministenes makt

I 2016 ble jeg, og heldigvis mange flere, utnevnt som medlem av hylekoret, godhetstyrannene og elitefeministene. I tillegg var jeg allerede medlem av yrkesdemonstrantene og Tordenskjolds soldater.

Mens vi har startet organiseringen av årets 8. mars, er det andre som er tydelig bekymret for å ikke få sette dagsorden i valgåret. Det ble en smule surrealistisk for oss da vi midt oppi juleforberedelsene fikk flere medieoppslag som normalt hører hjemme i februar.

Marte Gerhardsen, leder i Agenda, skrev allerede 12. desember en kronikk i VG med overskriften «Da de mange sviktet de få», der hun gjør kvinnebevegelsen ansvarlig for at minoritetskvinner er mer undertrykt enn andre. Dagsrevyen fulgte opp den 30. desember, med en servil reportasje om et «toppmøte» mellom Sylvi Listhaug, den omstridte islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali og den danske innvandringsministeren Inger Støjberg, som sammen planlegger et felles framstøt mot de tradisjonelle feministene.

Budskapet som, uten motforestillinger eller kritiske spørsmål, ble framført på Dagsrevyen, er at feministene er ansvarlige for at likestillingen er truet. I tillegg er vi også ansvarlige for at ytringsfriheten er truet, ettersom vi ikke prioriterer den samme fremmedfiendtlige politikken som nevnte triumvirat.

Emansiperte kvinner, ble vi kalt for 100 år siden, og ble pålagt ansvaret for det meste. Skilsmisser, fosterfordrivelser og ødelagte hjem. Ungdomskriminaliteten, dekadansen, vanartetheten og skjørlevnet. Nå for tiden – vi kalles feminister nå – blir vi pålagt ansvaret for at guttene taper i skolen (feminiseringen har gitt for mange kvinnelige lærere), dårlig kosthold og fedme (karrierekvinner lager ikke mat fra grunnen av, som kvinnene gjorde før uten å kny), og kvinner generelt må ta ansvar for at menn ikke misforstår signalene og derfor kan komme i skade for å voldta.

Og vi har flere utspill i vente: Helt siden 1990-tallet har markeringene på kvinnedagen vært en torn i øyet på antifeministiske ungdomspolitikere. Unge Venstre møter år om annet opp på parolevedtaksmøter med forslag de vet blir nedstemt, for så å løpe og klage til media. Og journalistene trenger ingen oppmuntring for å lage oppslag om slemme, dumme eller svikefulle feminister. Etter at 8. mars-demonstrasjonene har vokst formidabelt under den blåblå regjeringen, har aggresjonen mot feministene spredd seg til ansvarlige voksenpolitikere med ekte makt. Trine Skei Grande lovte i fjor å komme på parolevedtaksmøtet for 8. mars i Oslo. Når sperregrensen nærmer seg, er presseoppslag gull verd.

Tanken bak tenketanken Agenda var, slik jeg har forstått det, å dreie debatten og folkemeningen slik at vi kan skifte regjering til høsten. Tenketanken måtte ikke være for radikal, da ville ikke de som klumper seg sammen i angst i sentrum, være med, var visst resonnementet. Det har vist seg å være en dårlig idé. De populistiske utspillene fra Marte Gerhardsen kan knapt skilles fra de reaksjonære utspillene til Sylvi Listhaug – så hva skal vi med en ny regjering da? Skal vi skifte regjering for at Jonas og Marte skal få kjøre limousin?

Hvorfor angriper Gerhardsen kvinnebevegelsen, som aldri har hatt statsmakt? Hvorfor ikke angripe dem som faktisk sitter eller har sittet med ansvaret? Lokalt og nasjonalt? Hva er det for en lefling med makten å unnskylde dem som sitter eller satt med den, og frita disse for alt ansvar? Hvorfor rette skytset mot de avmektige? Og hvorfor skriver ikke Agenda kronikk nå når Listhaugs meningsfeller i inn- og utland skal lage kvinnekonferanse om den truede likestillingen og den likeså truede ytringsfriheten?

For dét var nyheten i Dagsrevyen dagen før fjoråret tok slutt. At Listhaug, Hirsi Ali og Støjberg sammen skal lage kvinnepolitisk konferanse i Oslo. Det er ingen vill gjetning at den skal arrangeres slik at det gir optimal virkning foran valget. Eller at arrangørene vil få lov til å brette ut islamofobien og antifeminismen sin i alle kanaler, uten å bli plaget av journalistene med spørsmål om hvor mange våpen Norge har solgt til Saudi-Arabia. Eller hvordan det kan ha seg at den norske og danske regjeringen har kuttet i pappapermen, hvis det nå er sånn at ministrene er så opptatt av likestillingen? Eller hvordan det nå var med denne kontantstøtten, som lenker mange innvandrerkvinner til hjemmet og skaper fattige barn?

Vi på vår side planlegger allerede motdemonstrasjonen, og er sikre på at mange vil delta. Under parolene til hylekoret, godhetstyrannene og elitefeministene.

asta.haaland@lyse.net

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kristina Leganger Iversen skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 18. januar 2017 kl. 11.02

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk