En begivhenhet i norsk grammofonhistorie: Da Ivar Johnsen i 1940 dro til Berlin og spilte inn Edvard Griegs a-mollkonsert.
Edvard Griegs a-mollkonsert for klaver og orkester (1868) er en konsert som er mer enn musikk. Stor musikk er gjerne det. Tenk å lytte til musikk som bare er musikk. Jo da, jeg liker å tenke at musikk bare er musikk i sånne litt hybrisaktige stunder, men jeg tar jo feil hele tiden. Musikk er som fluepapir. Alt etter hvordan den er skrudd sammen, og, ikke minst, når den er skrudd sammen, så suger den til seg betydning, mening, utenifra. Av og til, og i denne sammenhengen, er Griegs a-mollkonsert et litt for godt eksempel på denne teorien, som ikke skal utforskes videre.
