Mandag 9. januar 2017
Claudia Scott og Lars Lillo-Stenberg: Førstnevnte ble i år igjen nominert i countryklassen, mens Lillo-Stenberg og deLillos ikke har nådd opp med sine tre kritikerroste utgivelser i 2012, 2014 og 2016. Foto: Marthe Amanda Vannebo
Levd Spellemann-liv
Det er vanskelig å finne åpenbare forbigåelser i årets nominasjoner, men Spellemannprisen kan godt være mer interessert i klassisk- og jazzutgivelser, samt voksne og etablerte utøvere.

Kommentar

Ikke engang et forsøk på å etterlyse Årets låt-nominerte Alan «Faded» Walker blant de nominerte i popklassen (han har ikke gitt ut nok musikk til å bli vurdert der) var nok til å ødelegge Spellemann-idyllen som utspant seg torsdag. Sjelden har årets nominasjoner blitt møtt med så lite kritikk.

Under Musikkmagasinets Spellemann-samtale samme kveld måtte panelet slite med å komme opp med musikere som juryen burde ha funnet plass til. Lindstrøm, Ulver, Aasen og Ivan Ave var navnene som dukket opp, mens vi for egen del la til Geir Sundstøl, Prins Thomas, Silja Sol, og kanskje Ary, i tillegg til en haug av jazznavn.

Det som har vært mest diskutert de siste månedene har handlet om Spellemanns valg om å inkludere relevans/popularitet i kategoriene pop, urban, viser og barnemusikk. Det opprinnelige kravet om «listeplassering over et visst nivå (fortrinnsvis topp 100 albumliste norske utgivelser 2016)» fikk såpass mange motreaksjoner, spesielt fra visemiljøet, at formuleringen ble endret til «relevans gjennom salg/streaming, radiospilling og/eller konsertvirksomhet i 2016», og deretter fjernet fra viser og barnemusikk.

Disse tilpasningene til tross; kritikken består. Blant annet fra Ballades Aslaug Olette Klausen, som i en kommentar skriver at dette er «en av de største endringene i prisens historie». I torsdagens Spellemann-prat foreslo hun at man i stedet for popularitet som premiss kanskje heller burde opprette en egen pris der produksjonen/presentasjonen av musikken verdsettes.

Uansett virker endringen å være en del av Spellemannprisens stadige kamp for å holde på det unge publikummet – for eksempel engasjerte de i 2014 Westerdals-studenter for å endevende prisen og komme opp med endringer. Denne viljen til konseptutvikling kan Spellemann godt berømmes for. Samtidig som ønsket om å tekkes de unge har noen mer problematiske sider. Som Aftenpostens Robert Gjestad tvitret torsdag ettermiddag: «Det virker vel som det er noe vanskelig å bli nominert til Spellemann nå om man er voksen og etablert artist.»

For tilfeldig eller ei; i en rekke av «de store» kategoriene er det vanskelig å finne artister over 50 år. Og ser man på den kloke og prestisjetunge 2015-nyvinningen Årets album, virker det knapt å være plass til jazzutgivelser, klassisk eller veteraner. Her kan Spellemann godt utvide paletten litt mer. Med så mye pop, beats, glitter og hits som ellers er med, kan vi tåle litt mer levd liv.

Eller for å omformulere problemstillingen litt, med å sitere visenestor Lars Klevstrands spontane utrop under torsdagens samtale: «Kan Maja Ratkje vinne Årets låt?»

olavo@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. januar 2017 kl. 15.52
Mandag 13. november 2017
Når Anja Garbarek nå er tilbake, er det med et musikkdramatisk bestillingsverk til Festspillene 2018, i samarbeid med koreograf/regissør Jo Strømgren.
Mandag 6. november 2017
Karin Dreijers andre plate som Fever Ray er en mektig triumf; en plate som ikke bare sier mye, men som også låter makeløst.
Mandag 30. oktober 2017
77-årige Calypso Rose er ambassadør for musikken fra Trinidad og Tobago. Tirsdag spiller hun på Oslo World.
Mandag 23. oktober 2017
Selv om det er noe lite forfinet ved klaverkomposisjonene til Friedrich Nietzsche, er der en dybde som nesten kan måle seg med de filosofiske verkene hans.
Mandag 16. oktober 2017
Historien om rockebandet X Japan er en fascinerende fortelling om sorg og skygger, kameratskap og kreativitet.
Mandag 9. oktober 2017
I samtaleboka «Tårer fra en stein» trer Pål Waaktaar Savoy omsider ordentlig fram i lyset.
Mandag 9. oktober 2017
Med gullpennen i handa og nytt album under arma, vil Cezinando utfordre dagens menn. Og rapsjangeren.
Mandag 9. oktober 2017
«Takin Ova» er forbilledlig opptatt av form og estetikk, unngår overdrevet gubbepreik og får fram det unikt mangfoldige uttrykket i norsk rap av i dag.
Mandag 2. oktober 2017
Lenge var de to av popmusikkens mest eksentriske karakterer, men nå vil både Miley Cyrus og Lady Gaga normalisere sine outrerte artistpersonligheter.
Mandag 25. september 2017
Sandra Kolstads «San Silva» kan gjerne leses som et kjærlighetsalbum, men også som et album om enkeltmennesker i møte med det moderne samfunnet. Eventuelt handler det bare om dansing.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk