Klassekampen.no
Lørdag 7. januar 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Benådningen av Jacqueline Sauvage gir håp for framtida.
Manglende likestilling kan bli et spørsmål om liv og død

Tre dager før det nye året kunne ringes inn, ble Jacqueline Sauvage, en 69 år gammel fransk kvinne, løslatt fra fengselet. Etter massivt press fra offentligheten, deriblant en underskriftskampanje med signaturer fra nærmest samtlige politiske fløyer fra François Fillon til Jean-Luc Mélenchon, valgte president François Holland å benytte sin konstitusjonelle rett til å benåde henne.

Sauvage sonet en dom på ti år etter at hun i september 2012 tok livet av sin ektemann Robert Marot ved å skyte ham tre ganger i ryggen med et jaktvåpen. Skuddene falt etter en voldelig episode som skrev seg inn i en endeløs rekke slag, nedverdigelser og overgrep hun og de fire barna hadde blitt utsatt for gjennom et 47 år langt ekteskap.

Da hun hadde skutt Marot, la hun fra seg våpenet og ringte først til ambulansen, så til sin sønn, uvitende om at han hadde hengt seg i sitt eget hjem bare få timer tidligere.

Sauvage-saken er så dypt tragisk og har så mange ofre at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne å snakke om den. Men et sentralt spørsmål for mange som har fulgt med på den i Frankrike er: Hvordan kunne det gå så langt? Hvorfor måtte det ta 47 – førtisju! – år før hun klarte å ta til motmæle, etter først å ha tatt imot så mye at hun til slutt ikke kunne se for seg noen annen løsning enn å ta livet av mannen?

Samtidig som diskusjonen om Sauvage-saken har gått i franske medier, har den danske avisa Information viet en serie artikler til temaet vold mot kvinner: Ikke den lett identifiserbare volden, den som gir blåmerker, hevelser og kuttskader, men den psykiske volden, som ifølge forskerne alltid er en forløper og en forutsetning for slagene. Dette er volden voldsofre selv sier ofte er den verste, blant annet fordi den rører ved offerets selvbilde og virkelighetsoppfatning, og dermed gjør den ekstra vanskelig både å identifisere og frigjøre seg fra.

Forskning på voldsofre viser at noe av det mest avgjørende for at en som lever i et voldelig forhold skal komme seg ut av det, er å bli trodd når man først går til det skrittet å fortelle. Omkostningene ved å bryte ut, kan være store. Ofte blir volden, eller trusselen om vold, verre.

Og når man begynner å komme til seg selv, ofte etter mange år, melder selvbebreidelsene og bitterheten seg: Hvorfor gikk jeg ikke tidligere? Hvordan kunne livet mitt ha vært om dette ikke hadde skjedd med akkurat meg?

Ja, hvordan var de egentlig, forutsetningene Jacqueline Sauvage hadde for å forstå hva som var i ferd med å skje med henne, og for å bryte ut av ekte­skapet i tide?

Jacqueline Sauvage ble født i 1947. Hun vokste opp i en familie med åtte barn, hvor fars mishandling av mor var en naturlig ingrediens i hverdagen. 15 år gammel møtte hun Robert Marot, og giftet seg med ham i 1965, året før loven som ga franske, gifte kvinner rett til å ta seg arbeid uten ektemannens tillatelse. Abortloven var ennå ti år unna, og det skulle gå hele førti år før franske mødre fikk lov til å gi etternavnet sitt videre til sine egne barn.

Mer anekdotisk, men relevant nok i sammenhengen: Det var først året etter at Robert Marot falt under skuddene fra sin kone, i 2013, at den franske nasjonalforsamlingen opphevet for godt det to hundre år gamle forbudet mot at kvinner kunne kle seg i bukser.

Etter benådningen av Sauvage har det fra juristhold blitt uttrykt bekymring for signalene dette eventuelt måtte sende om at det fra nå av skal være akseptert at voldsofre tar loven i egne hender, heller enn å gå vegen om rettssystemet.

Vel så interessant er det etter mitt syn at det brede politiske engasjementet for Sauvages skjebne tyder på at franskmennene omsider begynner å erkjenne landets mangler sett fra et likestillingsperspektiv.

Da førti kvinnelige journalister for halvannet år siden skrev en felles kronikk i Libération hvor de fortalte om den daglige seksuelle trakasseringen de ble utsatt for på jobb, var det bare én av mange mediesaker som de siste ti årene har vist frem den systematiske undertrykkelsen og sexismen franske kvinner blir utsatt for i politikken, i arbeidslivet, i mediene og i hjemmet.

Mange husker tilropene politikeren Cécile Duflot måtte tåle under en tale hun holdt i nasjonalforsamlingen for fire år siden på grunn av en blomstrete kjole (!), eller prostitusjonsskandalen rundt Dominique Strauss-Kahn. Vi skal heller ikke lenger enn et lite tiår tilbake før vi treffer på en fremstående politiker fra Sosialistpartiet (Laurent Fabius) som lurte på «hvem som skal passe barna» da Ségolène Royal først stilte som partiets presidentkandidat.

Ubetydeligheter, har mange ment om alle disse sakene. Men noen ganger er altså manglende likestilling et spørsmål om liv og død.

Og, om det er lov til å være optimistisk om noe som helst i inngangen til dette nye året: Benådningen av Jacqueline Sauvage er en erkjennelse av dette.

sandra.lillebo@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 2. februar 2017 kl. 10.56

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk