Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Filmen «Sauls sønn». Der vil jeg gjerne trekke fram kameraføringen i åpningsscenen.

Viktigste politiske enkeltsak: Forsøket på å finne de konkrete utopiene.

Leser daglig: «Fyrsten» og alt som har med den å gjøre. Og mye teaterteori.

Tror på: Konkrete utopier.

Lydspor: Mine egne lydspor knyttet til «Fyrsten».

Forbilde: August Strindberg, Rosa Luxemburg og Walter Benjamin.

Det verste du vet: Fetisjering av håpløshet.

Hva er det folk ikke vet om deg: I hele oppveksten ønsket jeg å bli alpinist.

Vi er i en hage utenfor Firenze, året er 1513.

Niccolo Machiavelli sitter på den lille gården sin og skriver. Han har vært politisk rådgiver for makta i Firenze i årevis, en diplomat og en praktiker, før han ble fratatt all makt, torturert, så frifunnet og sendt i politisk eksil.

Boka han skriver på, skal i århundrer framover leses som en kynisk håndbok i hvordan man kan få og beholde makt. Den skal bli lest av Stalin, Mussolini og mafiabossene i tv-serien «The Sopranos». Men det vet ikke Machiavelli. Han skriver i en politisk unntakstilstand, i et desperat forsøk på å forstå maktens anatomi, og med et brennende håp om at innsiktene hans kan gripe inn i – og forandre – den politiske samtida.

Slik ser i hvert fall regissør Tore Vagn Lid ham for seg; som en aktivist i en tid preget av vold og oppløsning. Som en som sender fra seg et brev, en flaskepost, til noen som kan plukke det opp og bruke det – også i ettertida.

504 år seinere går vi inn på Hordaland kunstsenter i Bergen – et bygg som huser flere samtidskunstnere, en kafé og et visningssted for kunst. Vi går opp to vindeltrapper, til Tore Vagn Lids arbeidsrom. Brevet fra Machiavelli har nådd fram, og her oppe sitter regissøren og dramatikeren fra Bergen og dissekerer det.

Fakta:
Tore Vagn Lid

Alder: 43 år.

Sivil status: Kone, én sønn.

Bakgrunn: Doktorgrad i anvendt teatervitenskap, teaterkomponist, regissør og dramatiker. Kunstnerisk leder for Transi­teatret-Bergen, professor i regi ved Teaterhøgskolen ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Aktuell med: Forestillingen «Fyrsten» på Nationaltheatret, som har premiere i vår.

Ved siden av bordet under skrå­taket står et skrivestativ der Lid har kloret ned et minimalistisk tankekart. Overskriften er «Fyrsten», og ut fra én tusjstrek står det «Firenze», fra en annen «Nationaltheatret». En fore­stilling er i ferd med å ta form.

Ifølge venner og kollegaer har Lid en enorm arbeidskapasitet og gjør ekstremt grundig research. Regissøren har bakgrunn fra akademia og en doktorgrad i anvendt teatervitenskap fra Universitetet i Giessen, og han går fram som en forsker i arbeidet med sin nye forestilling med nyskrevne variasjoner over «Fyrsten».

Lid blar fram og tilbake i en gulnet og post-it-fylt utgave av boka. Det som interesserer ham spesielt nå, og han beklager at han blir nerdete, er at Machiavelli på et vis starter boka med å dedisere den til en kommende fyrste. Han finner fram til sitatet han tenker på og leser:

– «De som ønsker en fyrstes gunst, pleier å by ham av det kjæreste de har eller annet de vet at han setter stor pris på.» Når Machiavelli skriver dette, limer han verket til fyrsten, fra en eksplisitt avmaktsposisjon. Likevel vet hele miljøet at én har sett dem i kortene. Som fyrste kan du jo velge å overse det, men du kommer ikke unna meg, liksom, sier han.

Der ligger det et potensial for forestillingen også, mener Lid.

– Forestillingen er dedisert til den kommende norske statsministeren. Det går an å si at teatret ikke har noe å bidra med, og som Machiavelli sier: «Det er kanskje dumt for en som står så lavt nede som meg å snakke med en som står så høyt oppe.» Men for å forstå det som er oppe, må en stå nede, og omvendt. Jeg liker det som en inngang til teatret.

Tore Vagn Lid er blitt beskrevet som en sjelden fugl i norsk scenekunst. Han er kjent for sine eksplisitt politiske stykker. Han har laget teater om selvmordsbølgen i Sør-Europa i kjølvannet av finanskrisa, om fortielsen av innsatsen til kommunistiske motstandsfolk under krigen og om den instrumentelle testingen som brer om seg i det norske samfunnet. Lid har også satt opp og oversatt ett ukjent og ett uferdig stykke av inspiratoren Bertolt Brecht. I løpet av sine 16 år i teatret, har han innkassert fem Heddapriser.

To av dem fikk han i fjor for «Vår ære/vår makt» på Den Nationale Scene, en nyskrevet forestilling basert på Nordahl Griegs stykke om skipsredere som beriket seg på sjøfolks blodslit under første verdenskrig. Nå er det «Fyrsten» som har banket på døra. Han har hatt teksten i bakhodet lenge, men mener at verket har sine konjunkturer. Tida er inne.

– Når det brutale og tilsynelatende kyniske språket til Machiavelli klinger så riktig nå, er det fordi tida er så brutal og retorikken så tåkete, ullen og sentimental. Mer enn noe kan «Fyrsten» kanskje være et tilsvar på en slags politisk avmakts­følelse som har bredd seg i det herrens år 2016.

Lid viser til at valget av Donald Trump som president i USA har skapt en fornuftskrise. Det foregår en privatisering av det politiske som tåkelegger maktstrukturer. Ifølge Lid møter Machiavelli en skjult og vag kynisme med kald og ærlig kynisme.

– Hvor ser vi den vage kynismen?

– For eksempel i måten man kamuflerer politikk bak sentimentalitet. Vi har en politisk offentlighet som i stor grad nærmer seg Sylvi Listhaugs blogginnlegg. Det ligger en strategi i de private bloggene, i Facebook-innleggene om skogsturer med barna, juleselskapene (...). Machiavelli åpner for en tankemåte der du får øye på strategier og maktstrukturer hvor du minst skulle vente det. Det er noe konfronterende og klargjørende ved Machiavellis maktanalyse.

– Hva kan det brukes til?

– Til å klargjøre og kanskje meisle ut andre former for politisk tenkning. Og kanskje, i visse sammenhenger, til å forstå at politikk også har med disiplin å gjøre. Machiavelli hadde smilt av Occupy Wall Street-bevegelsen – som vil ha en politisk utopi, men ikke en disiplin der man må ta de harde, uunngåelige valgene. En ny venstreside bør også forholde seg til Machiavelli, ikke bare for å forstå hvordan Trygve Hegnar tenker, men også for å ta stilling til de strukturelle og maktpolitiske sidene ved det å være politisk handlende i verden.

Til sjuende og sist mener Lid at «Fyrsten» handler om å se etter mulighetene, de stedene der små handlinger gjør noe større mulig. Dette står i kontrast til filosofer som Karl Marx og Max Weber, som ofte tenker i store, tunge prosesser.

En liten merknad: Dette blir ikke siste gang i intervjuet at Lid refererer til viktige tenkere.

– Machiavelli prøver å trene opp et politisk gehør for å være våken for mulighetene som oppstår. Der har vi alle noe å lære. Ikke tenk at alt går til helvete, men se etter mulighetene som kan oppstå, også i krisetider.

Regissøren mener at tida er inne for konkrete utopier. For litt siden møtte han lederen for Naturvernforbundet i Hordaland på fest, og Lid argumenterte for at naturvernerne i større grad bør feire og vise fram de små seirene, som vernet av et lite vassdrag.

– Kanskje det at folk bygger små, selvdyrkende enheter i storbyene, tar fram radioen og hører på Dagsnytt 18 i fellesskap eller får stoppet en stor veiutbygging for å ta vare på to typer stingsild i bekken er et tegn på noe større? Kanskje man kan se det som et ønske om virksomhet som politiske svar på en global avmaktsfølelse. Det høres veldig utopisk og optimistisk ut, men hvis man tenker utopien som veldig konkret og liten, er det egentlig dypt politisk, sier han.

Selv ser regissøren store muligheter i teatret. Et slags vendepunkt for den unge Lid var da han sommeren 2000 var til stede på et av de siste foredragene til den franske sosiologen Pierre Bourdieu i Berlin. Mange i salen var akademikere som slet med å få jobb, og arbeidsledigheten i Tyskland var i vekst. Bourdieu spurte forsamlingen om de følte seg apolitiske og fikk et rungende «ja» til svar. «Det er kanskje den mest politiske følelsen dere kan ha», svarte sosiologen. Lid hadde forestilt seg Bourdieu som apolitisk, pessimistisk og forsiktig, men denne dagen framsto han som en agitator.

– Den ekstreme uroen hans overrasket alle. Noe var i spill, sier han.

Da Lid debuterte som regissør i 2001, var det i et erklært forsøk på å repolitisere teatret. Sammen med skuespilleren Tor Christian Bleikli startet han teatergruppa Transi­teatret-Bergen og satte opp stykket «Opus 1 – Maktens anatomi», som handlet om språk og retorikk i den såkalt nye økonomien. Om bedrifts­ledere som snakket om «slanking» i stedet for «oppsigelser» og IT-selskaper som var opptatt av «fleksibilitet i lunsjen». Lid hadde sett seg lei av et teater som avskydde så vel politisk som akademisk tenkning.

– Det finnes et sitat fra Gerhart Hauptmann, en perle av en uttalelse, om at framskritt for teatret ligger i å se mer av det udramatiske som dramatisk, sier han, og slår borti koppen sin slik at all kaffen søles ut. Han fortsetter resonnementet mens han henter en klut og tørker av bordet.

– Det å søke det dramatiske i det som i prinsippet er udramatisk har blitt et mantra for meg.

Mormoren til Tore Vagn Lid debuterte som sanger på 1940-tallet og sang også musikal på Den Nationale Scene i Bergen. Lid tror at han var disponert for å bli interessert i teatret, i et hjem der det ble spilt og sunget i alle sosiale sammenhenger. Egentlig skulle han bli klassisk gitarist, men han måtte droppe planene da han fikk kronisk senebetennelse. I stedet begynte han å lage musikk for teater og kombinerte det med studier i estetikk, politikk og musikkdramaturgi.

Universitetet gjorde ham rastløs. Studentene leste postmodernistiske tenkere som Foucault og Derrida, men kom seg liksom ikke ut igjen av seminarrommet.

– Nachspielet på 1990-tallet var preget av at alle ville diskutere, men ingen ville si noe. Det var som et evig­varende møte der alle ville styre ordet, men ingen hadde noe de ville si.

De tingene som Tore Vagn Lid har interessert seg for, kan ses på som en trekant der sidene består av politikk, musikk og teater. Alt han har gjort og studert, er motivert av denne treenigheten. Noe av det Lid har utmerket seg med som regissør, er hvordan han integrerer musikk i stykkene sine. Han komponerer mye av den selv.

– Jeg har en tiltro til at om du synger Foucault, så opptrer Foucault på en annen måte. Og hvis du flytter et musikkstykke fra et øvingsrom til teatret, endrer det seg. Ikke bare det musikalske endrer seg, men også rommet du spiller i, sier Lid.

Regissøren ser teaterrommet som et sted for emosjonell, filosofisk og kritisk erfaring. Et sted der helheten av virkemidler er mer enn summen av delene. Lid snakker om det erfaringsrommet vi sitter i akkurat nå («ordet erfaringsrom er veldig viktig») på Nordnes i Bergen – om hvordan solstrålene som tvinger seg inn og lyden av en støvsuger fra etasjen under virker på oss, helt ubevisst.

– Musikken har en umiddelbarhet som filosofien ikke har. Teksten har mulighet til å holde fast ved noe konkret som ikke musikken har, og teaterrommet har muligheten til å samle mennesker i samme rom i en virkelighet som blir mer og mer splittet og individualisert, sier han.

Ifølge Lid har teatret en lei tendens til å, som det heter, «bare ville stille spørsmål, men ikke svare». Det er en grov undervurdering av publikummet, mener han.

– Hvis jeg inviterer til diskusjon og proklamerer at det ikke skal komme et eneste svar på dette møtet, er det ingen som gidder å komme. Den som skjønte dette mer enn noen annen, var Bertolt Brecht.

Han trekker fram en replikk fra Brecht-stykket «Die massnahme», som Lid satte opp for første gang i Norden i 2007: «For som alle dere levende vet, bare med vold kan denne drepende verden forandres.»

– Brecht er ikke så dum at han tenker at publikum da vil si: «Det svaret er vi enig i.» Hvis jeg sier at «det nok kan sies av noen at det er en mulig tanke at vold trengs», virker det ikke. Man skal ikke fetisjerte det at en ikke har noen svar. For at noe over­hodet skal kunne diskuteres, må noe kunne sies.

Tore Vagn Lid mener at teatret må opponere mot samtida. Prosjektene hans starter ofte med en mistanke eller en uro – eller en konkret utopi, om du vil – som kan bli større enn seg selv. For eksempel ved at en forestilling som «Kill them all!», om finanskrisas ofre, blir diskutert på Urix.

– Det hender at noen sier at teatret snakker til menigheten, og om en slik hersketeknikk tenker jeg: Gjør det noe? Menigheten er et sted å starte.

Som 26-åring gjorde Lid sitt beste for ikke å få innpass i det norske teatermiljøet. Han studerte i Berlin og sendte av gårde en kronikk til hjembyen, som Bergens Tidende utstyrte med tittelen «Sløvande teater i Bergen». Den ble illustrert med et bilde av Bergens største skuespillerskatt, Helge Jordal, i rollen som Tevje i «Spelemann på taket». Kronikken levnet bergensteatrene mildt sagt lite ære – teatret var preget av «kjendiseri og turbo-musikalisering», forflating, lite nyskaping og sirkustankegang.

– Ja, den er fin, sier Lid og smiler.

– Helge Jordal ble rasende.

Lid tenkte at kronikken kom til å drive ham ut av teatret for evig tid. I dag mener han at den norske teaterscenen står i en brytningstid. Det politiske har kommet mer til syne, mange jobber på måter som overskrider gamle skillelinjer mellom «fritt» og «institusjonelt», og det har kommet til flere kritikerstemmer.

– Det er en ny flerstemthet i teatret. Samtidig ser jeg igjen faren for kommersialisering, fokus på publikumstall og kulturarvstenkning som motkrefter. Det står og vipper.

Etter å ha jobbet utenfor og i randsonen av institusjonene i mange år, får Tore Vagn Lid nå også jobber ved de største teatrene i landet. Han er professor i regi ved Kunsthøg­skolen i Oslo og prosjektleder for et treårig kunstnerisk utviklings­program ved skolen.

– Er du inne i det gode selskap nå? Har du makt?

– Det vil være jålete å sitte med Machiavelli og si nei til det. Hvis makt betyr muligheten til å definere prosjekter og få dem realisert, så har jeg jo det.

mari.vollan@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 2. februar 2017 kl. 12.46

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk