Klassekampen.no
Lørdag 7. januar 2017
På tverke: En roman om å være hvit i Afrika, på godt og vondt (mest vondt).
Solnedgang i Sør-Sudan

Hvorfor skildres Afrika kronisk som Det mørke kontinent, når et afrikansk land i snitt mottar ti ganger mer lys enn et middels nordeuropeisk, spurte Øyvind Berg i diktsamlingen «Nede Fortelling». Poenget rant meg i hu under lesningen av Gunnar Kopperuds nye bok, som utspiller seg i Sør-Sudan. Sjeldent har jeg støtt på flere fordomsfulle, stereotype framstillinger av afrikansk mørke enn i denne boka (Joseph Conrad iberegnet). Og nettopp derfor er dette en god bok, skulle det vise seg.

«Der savannen ender» er en tett, plotdrevet roman om et gisseldrama som går på tverke, fortalt gjennom tre skiftende synsvinkler: familien Ødegård fra Jevnaker, som bortføres av en lokal somalisk militsgruppe; Markus, en desillusjonert krigsreporter med kontakter i den sudanske opprørsbevegelsen som får i oppdrag å lete opp familien; og Dimitrios Dimitrios, innehaver av overnattingsstedet Ding-a-Ding, der alle trådene samler seg, langt ute på en savanne nær den kenyanske grensen.

Kopperud har bakgrunn som krigsreporter, og det er mye bitter, solbrent livserfaring å spore her. Markus’ kallenavn blant opprørssoldatene klinger med fra Kopperuds debut fra 1996 – «Den hvite apen», og de som har fulgt forfatterskapet tett vil sikkert finne flere gjenkjennelige spor.

Fakta:

roman

Gunnar Kopperud

Der savannen ender

Gyldendal 2017, 352 sider

Kopperud skildrer godt maktesløsheten i en gissel-situasjon, der familiemedlemmer dras fra hverandre, og en far liggende i fosterstilling svikter mest av alle (det finnes det også en god grunn til, Erik Ødegård, ingeniør hos Scanconsult, har rotet seg langt bortenfor vestlige spilleregler). Bakerst i kulissene spøker israelske og kinesiske landoppkjøpere, uten at dette utbroderes i noen detalj.

Minst overbevisende er muligens beskrivelsen av de nyankomne norskingene – barna fingrer med Ipader og spør etter sikkerhetsbelte, og det afrikanske sjokket er ikke akkurat underspilt: «Lukten og lyden av den afrikanske landsbygda veltet plutselig inn i bilen – lukten av kompost, bål og stekt mat, lyden av sikader, geiter og ropende kvinner. Lene gispet og tok seg for munn og nese, barna i baksetet skvatt.»

Bokas sterke kjerne er Dimitrios, en gammel gresk gris i livets solnedgang, som styrer et lite, smuldrende imperium sammen med sine tre unge koner, Leyla, Fidelis og M’Binje. En pragmatisk forretningsmann (våpen- og menneskesmugling m.m.) som har lært seg å manøvrere mellom skiftende opprørsbevegelser, full av velprøvde triks: Under forsetet i bilen har han to bokser, en legeveske og en katolsk messehagel, begge skaffet under et granatangrep under i krigen i 1975 (salve og røkelse: se på det som surdeig. Spar litt av det gamle og bland med noe nytt).

Med denne stemmen kan Kopperud snakke rett ut av posen om det meste: sudanesere, somaliere, libanesere, armenere, italienere, FN-utsendinger, UD-kvinner – og europeisk innvandringspolitikk (gisseltakernes krav er ett tusen forhåndsinnvilgede asylsøknader til Norge).

Natta er mørk rundt ekvator, den kommer raskt, og gatelysene er få. Og er du hvit, ja, så er du hvit. Dette er tilsynelatende ingen kultursensitiv bok, men så skjer det noe rart: De afrikanske personene er bipersoner i boka, ja visst, men det er de som vet, de som forstår. Europeere famler rundt i blinde, eller ender opp som desillusjonerte vrak.Og hvis du er ute etter å forstå hvordan den hvite mann (og kvinne) egentlig ser ut i det afrikanske nattemørket, kan reisen begynne her.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 2. februar 2017 kl. 13.07

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk