Lørdag 7. januar 2017
Hjemme: Uppdals tidlige tekster gjenutgis – bildet er imidlertid av den eldre Uppdal, hjemme hos seg selv i 1959, med en øl, en dram og en katt. Foto: Storløkken, Aktuell/Scanpix
Løvetannbarnet
Livskraftig: Kristofer Uppdals to portretter av arbeideren som ung gutt balanserer mellom realisme og vitalisme.

Anmeldelse

Kristofer Uppdal blir gjerne regnet til de store norske vitalistene etter første verdenskrig, sammen med for eksempel Hamsun. Her kan man finne troen på en naturkraft som gjennomstrømmer alt liv, men også denne kraftens opphevelse av moralen: Den sterke viljen turer fram og overkjører de svake, som i det berømte diktet ‘Isberget' fra 1920: «eg aat mine veike brør: dei dugde ikkje til noko».

Denne formen for «livsdyrking» har røtter i Nietzsches «herremoral» og ble tatt opp av den gryende fascismen, men tar hos Uppdal form av en vilje til sosialistisk lederskap. Uppdal regnes som en av våre første og viktigste proletarforfattere, med det monumentale tibindsverket «Dansen gjennom skuggeheimen» som et arbeiderlitterært, skinnende isfjell som mellom 1911 og 1924 stevner fram og tar opp i seg både Uppdals egne erfaringer som rallar og anleggsarbeider, overgangen fra jordbruks- til industrisamfunn og arbeiderbevegelsens framvekst.

Året før første bind, i 1910, prosadebuterte Uppdal med «Akerselva og andre forteljingar», som siden ikke er blitt trykket opp igjen – før nå, i en språkmodernisert utgave ved Arild Bye, som tidligere har skrevet den store Uppdal-biografien «Ein mot alle» (2010). I samme utgivelse finner vi også kortromanen «Ein slusk da han var barn», som ifølge Bye antagelig er skrevet omkring 1907–1909, og som aldri tidligere er utgitt. De to bøkene forteller omtrent samme historie, men på noe ulikt vis – deler av stoffet er også å gjenfinne i «Dansen gjennom skuggeheimen», slik både Bye og etterordforfatter Jan Erik Vold påpeker: En ung gutt blir født inn i en fattig arbeiderfamilie og blir satt bort til en gård da moren dør, og lever der under forferdelige forhold som underernært, dårlig kledd og grovt utnyttet arbeidskraft.

Fakta

Prosa

Kristofer Uppdal

Ved Akerselva og

andre forteljingar

og

Ein slusk da han var barn

Aschehoug 2016, 314 sider


 

I «Ved Akerselva» får vi høre hvordan han som voksen lever både som anleggsarbeider og som uteligger, og i flere av fortellingene nærmer Uppdal seg naturalismen, der samfunnets stebarn går støtt mot undergangen. I enkelte fortellinger skimter vi imidlertid den vitalistiske poeten, ikke minst i ‘Fossen', der vannkraftutbyggingen blir skildret som at «fossetrollet som gjette gullhallen, var guden elektrisitet, og no bygde vi eit tempel».

Den tidligere uutgitte «Ein slusk …» er på mange måter et estetisk mer helhetlig verk, som på sosialrealistisk vis følger guttens oppvekst, inntil den munner ut i bestemmelsen om å dra ut, vekk fra bondesamfunnet, og få seg anleggsarbeid, også her for å bygge tempel til den nye guddommen. Ifølge Bye gjengir «Ein slusk …» så mange faktadetaljer fra Uppdals barndom, at han betrakter den som selvbiografisk.

Til sammen er det en interessant utgivelse, både litterært og litteraturhistorisk, og også her kan vi finne nietzscheansk tankegods, blant annet om hvordan de kristne har skjemt ut religionen og gjort «dei veike og viljelause til apostlar», mens: «Det store mål og den sterke vilje ber ein gjennom alt.»

I svensk litteraturvitenskap har det foregått diskusjoner om mellomkrigstidas store arbeiderforfattere og deres eventuelle forhold til vitalismen – eller primitivismen, som den gjerne kalles der, et begrep som umiddelbart setter tankestrømningen i direkte motsetning til det moderne. Primitivismen blir i den debatten sett som noe reaksjonært og tilbakeskuende, som ser bort fra samtidige sosiale forhold til fordel for den evige naturkraft. Her er vi imidlertid ved et punkt som skiller Uppdal sterkt fra nettopp Hamsun, som holdt fram den driftige urbonden som grunnlaget for alt liv og virke: «Men produserer ikke også proletaren, fabrikkarbeideren? I det store og hele nei», skriver Hamsun i et avisinnlegg, mens hos Uppdal er det tvert imot arbeiderne som er bærerne av den sterke viljen; det er de som er «den nye tid sine søner, med stål i augo».


Det er imidlertid påfallende hvor viljen til liv og framgang stammer fra i denne utgivelsen: raseri og litteratur. I begge bøkene er gutten nær ved å omkomme av vanskjøtsel, men sinne og forurettethet skaper livsvilje: «Alt som hadde liv i han, budde seg til strid.» Senere oppdager han bøkene: «Da fór han i tankane så langt, langt ut.» I storverket om spirene til arbeiderbevegelsen som Uppdal påbegynte rett etter disse tekstene, må vi si at de to gikk opp i en høyere enhet.

bokmagasinet@klassekampen.no


Artikkelen er oppdatert: 7. januar 2017 kl. 08.42
Lørdag 25. februar 2017
Terrorhistorie: Nikolai Sitter treff blink i si analyse av samtidas «terrorfelle».
Lørdag 18. februar 2017
Menneskelig: Klisjeen om sterke kvinner får en overhaling i Elena Ferrantes «Svikne dagar».
Lørdag 11. februar 2017
Sammen: Bals leverer et kampskrift for det organiserte arbeidslivet. Men deler av fagbevegelsen og arbeiderklassen har ikke fått plass.
Lørdag 4. februar 2017
Manifest: «I love Dick» er ein total revurdering av livet som kvinne.
Lørdag 28. januar 2017
Radikalisering: Vitanzas bok gjør det mulig å forstå hvordan krigen i Syria fremstår som et svar – noe som vil gi en mening med livet.
Lørdag 21. januar 2017
Brev: Wencke Mühleisen skriver med en sjelden grad av oppriktighet.
Lørdag 14. januar 2017
Andre verdenskrig: Med en autentisk historisk ramme tegner Kjersti Ericsson et portrett av et skadeskutt menneske.
Lørdag 7. januar 2017
Livskraftig: Kristofer Uppdals to portretter av arbeideren som ung gutt balanserer mellom realisme og vitalisme.
Lørdag 31. desember 2016
Tore Stubberud skriver i innledningen til sin nye bok om Jacob Nicolai Wilse, at opplysning ikke varer av seg selv, men må påbegynnes hver dag. På nytt. Denne boka inngår i en slik kulturstrategi. Verket fremstår som noe mer enn en tradisjonell...
Lørdag 24. desember 2016
Det første julekortet er en fortelling om grådighet. Slik kan det ikke ha vært ment, da det ble lansert i London i 1843, av Henry Cole – best kjent, kanskje, som en av initiativtakerne til den store Verdensutstillingen i 1851 – men det er slik jeg ser...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk