Lørdag 7. januar 2017
Hjemme: Uppdals tidlige tekster gjenutgis – bildet er imidlertid av den eldre Uppdal, hjemme hos seg selv i 1959, med en øl, en dram og en katt. Foto: Storløkken, Aktuell/Scanpix
Løvetannbarnet
Livskraftig: Kristofer Uppdals to portretter av arbeideren som ung gutt balanserer mellom realisme og vitalisme.

Anmeldelse

Kristofer Uppdal blir gjerne regnet til de store norske vitalistene etter første verdenskrig, sammen med for eksempel Hamsun. Her kan man finne troen på en naturkraft som gjennomstrømmer alt liv, men også denne kraftens opphevelse av moralen: Den sterke viljen turer fram og overkjører de svake, som i det berømte diktet ‘Isberget' fra 1920: «eg aat mine veike brør: dei dugde ikkje til noko».

Denne formen for «livsdyrking» har røtter i Nietzsches «herremoral» og ble tatt opp av den gryende fascismen, men tar hos Uppdal form av en vilje til sosialistisk lederskap. Uppdal regnes som en av våre første og viktigste proletarforfattere, med det monumentale tibindsverket «Dansen gjennom skuggeheimen» som et arbeiderlitterært, skinnende isfjell som mellom 1911 og 1924 stevner fram og tar opp i seg både Uppdals egne erfaringer som rallar og anleggsarbeider, overgangen fra jordbruks- til industrisamfunn og arbeiderbevegelsens framvekst.

Året før første bind, i 1910, prosadebuterte Uppdal med «Akerselva og andre forteljingar», som siden ikke er blitt trykket opp igjen – før nå, i en språkmodernisert utgave ved Arild Bye, som tidligere har skrevet den store Uppdal-biografien «Ein mot alle» (2010). I samme utgivelse finner vi også kortromanen «Ein slusk da han var barn», som ifølge Bye antagelig er skrevet omkring 1907–1909, og som aldri tidligere er utgitt. De to bøkene forteller omtrent samme historie, men på noe ulikt vis – deler av stoffet er også å gjenfinne i «Dansen gjennom skuggeheimen», slik både Bye og etterordforfatter Jan Erik Vold påpeker: En ung gutt blir født inn i en fattig arbeiderfamilie og blir satt bort til en gård da moren dør, og lever der under forferdelige forhold som underernært, dårlig kledd og grovt utnyttet arbeidskraft.

Fakta

Prosa

Kristofer Uppdal

Ved Akerselva og

andre forteljingar

og

Ein slusk da han var barn

Aschehoug 2016, 314 sider

 

I «Ved Akerselva» får vi høre hvordan han som voksen lever både som anleggsarbeider og som uteligger, og i flere av fortellingene nærmer Uppdal seg naturalismen, der samfunnets stebarn går støtt mot undergangen. I enkelte fortellinger skimter vi imidlertid den vitalistiske poeten, ikke minst i ‘Fossen', der vannkraftutbyggingen blir skildret som at «fossetrollet som gjette gullhallen, var guden elektrisitet, og no bygde vi eit tempel».

Den tidligere uutgitte «Ein slusk …» er på mange måter et estetisk mer helhetlig verk, som på sosialrealistisk vis følger guttens oppvekst, inntil den munner ut i bestemmelsen om å dra ut, vekk fra bondesamfunnet, og få seg anleggsarbeid, også her for å bygge tempel til den nye guddommen. Ifølge Bye gjengir «Ein slusk …» så mange faktadetaljer fra Uppdals barndom, at han betrakter den som selvbiografisk.

Til sammen er det en interessant utgivelse, både litterært og litteraturhistorisk, og også her kan vi finne nietzscheansk tankegods, blant annet om hvordan de kristne har skjemt ut religionen og gjort «dei veike og viljelause til apostlar», mens: «Det store mål og den sterke vilje ber ein gjennom alt.»

I svensk litteraturvitenskap har det foregått diskusjoner om mellomkrigstidas store arbeiderforfattere og deres eventuelle forhold til vitalismen – eller primitivismen, som den gjerne kalles der, et begrep som umiddelbart setter tankestrømningen i direkte motsetning til det moderne. Primitivismen blir i den debatten sett som noe reaksjonært og tilbakeskuende, som ser bort fra samtidige sosiale forhold til fordel for den evige naturkraft. Her er vi imidlertid ved et punkt som skiller Uppdal sterkt fra nettopp Hamsun, som holdt fram den driftige urbonden som grunnlaget for alt liv og virke: «Men produserer ikke også proletaren, fabrikkarbeideren? I det store og hele nei», skriver Hamsun i et avisinnlegg, mens hos Uppdal er det tvert imot arbeiderne som er bærerne av den sterke viljen; det er de som er «den nye tid sine søner, med stål i augo».

Det er imidlertid påfallende hvor viljen til liv og framgang stammer fra i denne utgivelsen: raseri og litteratur. I begge bøkene er gutten nær ved å omkomme av vanskjøtsel, men sinne og forurettethet skaper livsvilje: «Alt som hadde liv i han, budde seg til strid.» Senere oppdager han bøkene: «Da fór han i tankane så langt, langt ut.» I storverket om spirene til arbeiderbevegelsen som Uppdal påbegynte rett etter disse tekstene, må vi si at de to gikk opp i en høyere enhet.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. januar 2017 kl. 08.42
Lørdag 20. mai 2017
Kunsten å gå: Han ville få folk ut i naturen for å åpne sansene. Men hva fant egentlig Henry D. Thoreau?
Lørdag 13. mai 2017
Unike tekster: Inger Christensens essays undersøker grunnleggende betingelser for å skrive og lese litteratur.
Lørdag 6. mai 2017
Betong: Kjartan Fløgstad skildrer hvordan drømmer manifesterte seg i sovjetisk arkitektur – hundre år etter revolusjonen.
Lørdag 29. april 2017
Underkastelse: Økonomien er en presis, ondsinnet og skadelig ideologi, hevder Bernard Maris, som leser Michel Houellebecq politisk.
Lørdag 22. april 2017
Integrering: Å følge 1990-tallets innvandringsdebatter er som å se en ulykke i slow motion, skriver Mattias Tesfaye.
Lørdag 8. april 2017
Mor og datter: Kirsten Thorups klartenkte, men litt uformelige roman har potensial til å bli en feministisk klassiker.
Lørdag 1. april 2017
Voldtekt: Thordis Elva har skrevet bok med mannen som voldtok henne. Resultatet er en fortelling med uvurderlige perspektiver.
Lørdag 25. mars 2017
«Where are we now» spurte David Bowie, med myk baryton, i en av sine siste sanger, full av allusjoner til død og etterliv, utgitt to dager før han døde.I Laura Lindstedts roman, «Oneiron», nylig oversatt fra finsk og nominert til Nordisk råds...
Lørdag 25. mars 2017
Jeg har lest noen noveller av israelske Etgar Keret før, men min sterkeste assosiasjon til ham er minnet om en morsom og sympatisk forfatter som snakket på Litteraturhuset i Oslo for ni år siden. Siden boka stadig kommer tilbake til hvor mange slike...
Lørdag 25. mars 2017
Eg hugsar ikkje kvar, men ein stad har Christian Kracht uttalt at han prøver å leggje inn minst éi historisk unøyaktig opplysing på kvar side i romanane sine. Den mistenksame stemninga som oppstår i historisk medvitne lesarar som følgje av det, gjer...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk