Klassekampen.no
Fredag 6. januar 2017
Vått og tørt: Rismarker, som står permanent under vann, står for mye av det menneskeskapte metanutslippet, skriver Frans-Jan Parmentier. Her fra Yunnan i Kina. Foto: Jialiang Gao
Er det mennesket eller naturen som står bak det økende metanutslippet?
Metanmysterier

Når vi snakker om klima, handler det ofte om rekorder som brytes. Globalt var 2016 det varmeste året som er målt noensinne. Aldri før har det vært observert så lite havis i de arktiske områdene som denne vinteren. Og konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren har ikke vært så høy som den er nå på 800.000 år.

Men det finnes enda en drivhusgass som har økt til rekordhøyde: metan. Denne gassen har en 28 ganger større oppvarmingsevne enn CO2, men dens økning i atmosfæren har likevel fått mindre oppmerksomhet. Det er ufortjent, for mye er fortsatt uklart om hvordan dette utvikler seg nøyaktig.

Økningen av metankonsentrasjonen i atmosfæren begynte nemlig å bremse ned på 1980-tallet, mens CO2 fortsatt var i full fart på vei oppover. Ikke nok med det, etter Sovjetunionens oppløsning har det vært år der konsentrasjonen av metan minket! Det var usedvanlig gode klimanyheter. Dessverre varte de ikke lenge. De siste ti årene har mengden metan i atmosfæren vokst igjen, og de siste par årene i et friskt tempo. Men hvor kommer alt dette metanet fra? Fra mennesket eller fra naturen?

For å forstå den nylige helomvendingen i metankonsentrasjonen, og for å kunne løse dette problemet, må vi først vite hvor denne gassen slippes ut og hvor mye det er snakk om. The Global Carbon Project, en forskergruppe som jeg er en del av, har kartlagt dette i en publikasjon som kom i desember.

For eksempel slipper vi ikke bare ut metan ved å bruke fossilt brensel, men også landbruk og husdyrhold bidrar med mye. Kyr har relativt mye metan i pusten sin (et større problem enn det som slipper ut bakveien!), og også rismarker som permanent står under vann, er en viktig kilde. Skogbranner og søppeldynger bidrar ytterligere til det menneskelige utslippet av metan.

Vårt eget bidrag tror vi at vi forstår nokså godt. Men mye av usikkerheten rundt den nye økningen i metankonsentrasjonen kommer av mangel på kunnskap om naturlige kilder. De utgjør rundt 40 prosent av totalen, og de aller største naturlige utslippene av metan kommer fra sumper, myr og andre våtmarker.

Grunnen til at disse områdene er viktige, er nettopp fordi de er våte. I tørt jordsmonn blir gammelt plantemateriale brutt ned fort og gjort om til CO2 igjen, men mikrobene som fikser dette, trenger oksygen for å gjøre jobben. I et jordsmonn som står under vann finnes ingen oksygen, så den raske nedbrytningen av planterester stopper og plantemateriale hoper seg opp. En liten del av dette materialet kan likevel brytes ned av andre mikroorganismer, og i denne prosessen slippes det ut metan.

Disse metanproduserende mikrobene jobber hardere ved høyere temperaturer, og det kan være en forklaring på den nylige økningen av metanmengden i atmosfæren. Verden blir varmere på grunn av våre aktiviteter, så da vil det også produseres mer metan – ikke sant? Men så enkelt er det ikke.

Ingen område i verden varmes opp så raskt som Arktis. Kombinerer du det med tiningen av gammelt plantemateriale i urgammel permafrost, blir det klart at det oppstår ideale forhold for en økning av metanutslipp. Likevel har vi, merkelig nok, ikke kunnet slå fast noen store økninger fra det høye Nord. Det er mulig at mange steder i Arktis har blitt nettopp tørrere av at permafrosten tiner. Men vi er ikke sikre, fordi nedbør og temperaturøkningen blir kraftig påvirket av havisens forsvinning. Dessuten er det svært uklart hvordan alt dette vil utvikle seg. På grunn av usikkerheten kan Arktis komme til å by på flere overraskelser.

En annen overraskelse som ofte nevnes, er de såkalte gasshydratene – store mengder metan fanget i en isstruktur – som finnes på havbunnen under høytrykk og lave temperaturer. Oppvarmingen av Arktis kan destabilisere disse. Enn så lenge holder de seg likevel i ro. Forskning ved NILU har vist at metanet som slipper ut fra havbunnen langs Svalbard-kysten, ikke når ut til atmosfæren, men løses opp i havvannet. Samtidig er tidligere antakelser om store mengder metan fra Øst-Sibirhavet jenket kraftig ned i flere nye studier.

Nei, i en studie sist september pekte en gruppe forskere mot helt andre årsaker. Våtere forhold og høyere temperaturer har også i tropene gjort økende utslipp mulig, ikke bare fra sumper, men også fra rismarker. Så selv om det denne gangen ikke er den fossile drivstoffindustrien som er den største synderen, kan det likevel være vi, på grunn av vår risspising, som har skylda.

fransjan@thissideofthearctic.org

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag. Oversatt av Carline Tromp.

Artikkelen er oppdatert: 16. januar 2017 kl. 09.56

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk