Klassekampen.no
Torsdag 5. januar 2017
Ydmykhet: Min fars enkle fortellinger om å være sufi-muslim rørte ved mitt hjerte, skriver Mina Bai. Illustrasjonen viser den indiske stormogulen Jahangir som tar imot en sufi-sheik. Illustrasjon: Wikimedia Commons
Spirituell islam forener og inkluderer, mens politisk islam vil splitte oss.
Ta islam tilbake

Med hvert nytt år kommer den plagsomme trangen til å lage en liste over nyttårsforsetter som man vet man ikke klarer å holde. Likevel lager vi dem, fordi behovet for et nytt ark i livets bok er like menneskelig som vi selv er. Nye ting må prøves, og rom for forbedring er alltid til stede. I årevis har jeg laget sånne lister. På dem har jeg skrevet at jeg skulle slutte å drikke cola, spise sunnere, trene, være et godt menneske. Men i år har jeg laget en ny og forenklet liste med bare to oppgaver, en mer spirituell liste. Et av nyttårsforsettene er ikke å lyve, det andre er ikke å snakke bak ryggen på noen.

Begge forsettene har rot i min islamske kultur. For dem som ikke kjenner meg personlig, kan dette virke som et paradoks. Som samfunnsdebattant blir jeg ansett som en person med et kritisk blikk på religionenes rolle i samfunnet. Men jeg har aldri skjult min indre dragning mot spirituell islam, eller mitt behov for å løfte frem og anerkjenne min religiøst-kulturelle sufi-arv.

I Europa har jeg ikke kunnet finne likesinnede; mennesker med dragning mot samme retning innen islam. Europeisk islam er, slik jeg har erfart, politisk orientert og sint. Kanskje er en av årsakene til det at en stor del av de muslimske immigrantene i Europa kommer fra land med kolonihistorie, vestlig innblanding eller invasjon, og at de av den grunn er mer mottakelig for politisert islam. Med medbragte anti-vestlige holdninger i bagasjen, kanskje ispedd en dose konspirasjonsteorier, blir religionen mer et redskap til politisk enn til eksistensiell søken. Det spirituelle aspekt ved islam velges bort til fordel for det politiske. Ironisk nok vil det politiserte islam aldri bli ren islam, selv om religionen i utgangspunkt er sosial­politisk tuftet.

Fra min oppvekst i et sufi-hjem husker jeg enkle fortellinger om hva det betyr å være muslim. Far fortalte historien om en mann som i søken etter Mohammed, en dag befant seg blant menn sittende rundt et bål i Sahara. Han kjente ikke den nye profeten igjen ved bålet, han var kledd som alle andre og ydmyk i sin oppførsel og væremåte.

Han spurte etter ham, og en mann pekte profeten ut. Imponert over profetens ydmykhet spurte han om hvordan også han kunne bli en muslim. Svaret var enkelt: «Ved ikke å lyve!»

Å høre denne historien fra pappa var en emosjonell og mektig opplevelse som rørte ved mitt hjerte. Nå, i voksen alder, har jeg mine tvil. Kanskje far forenklet en del ting, kanskje han fornektet ikke-smigrende sider ved islam. Men jo eldre jeg blir, desto mer føler jeg behov for den spiritualitet far formidlet. Kanskje er jeg naiv, det er godt mulig jeg lider under en nostalgisk lengsel etter gode minner fra min barndom. Men noen burde formidle også disse historiene til den yngre generasjonen muslimer her i Norge. De trenger å kjenne de beroligende sidene ved islam – selv om mange av dem er altfor sint og utålmodig til å lytte til dem.

Forleden, da jeg resirkulerte søppel og skilte ut restemat som jeg skulle kaste i grønn pose, kom jeg til å tenke på min mor som aldri kastet brød. Brød var hellig. De eldre sverget på brød og kysset det i takknemlighet. Kanskje oppfant vi muslimer resirkulering lenge før det kom til Vesten. Vi samlet alltid tørket brød og ga det til en eldre mann som dro en kjerre gjennom gatene. Han byttet restbrød mot ekte saltsteiner.

Jeg synes vi i stedet for å redusere islam til en politisk religion som lett forveksles med ideologien islamisme, burde gjøre religionen vår mer spirituell og privat igjen. Spirituell islam grunnlagt på sufisme har en forenende effekt, den er inkluderende og forenlig med grunnlaget for et demokratisk samfunn. Dette står i motsetning til politisk islam som fokuserer på uenigheter, skille, har sitt eget sharia-system og i ekstrem form avler voldelig jihadisme.

Med dette ønsket er jeg klar for en ny, nostalgisk vri på islamdebatten anno 2017. Dette ønsket må ikke forstås som sidestykke til nostalgiske, populistiske bevegelser av typen make America/Britain great again som vi ser mange av i den politiske verden. Det er heller ikke noe islamistisk narrativ – make islam great again.

Mitt håp er å ta islam tilbake og å gjøre den mindre politisk. Med dette håpet ønsker jeg alle et riktig godt nytt år!

mina_bai@hotmail.com

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Åste Dokka skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 16. januar 2017 kl. 09.31

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk