Til tross for at den sjelden blir prioritert i kritiske tider, er det nettopp i en periode av død og post-politikk at vi trenger kunsten som mest.
Det er etter hvert gått en form for rutine i dette. Hvis man skriver om kunst i en avis over litt tid, er man etter hvert blitt tildelt rollen som spåmann og klarsynt opptil flere ganger, vanligvis rundt nyttår. Noen ganger etter en katastrofe. Og noen ganger fordi man helt av seg selv har klart å manøvrere seg inn i denne posisjonen, drevet av demoner utenfor ens umiddelbare kontroll. Og nå sitter jeg her igjen og rister av like deler dyp ektefølt harme, og en forsiktig – veldig forsiktig – optimisme.