Klassekampen.no
Tirsdag 3. januar 2017
Mor vinner, barn taper: Barnehage for ettåringer ble innført for å tekkes de voksnes behov og karrieremuligheter, mer enn barnas beste skriver kronikkforfatteren. Foto: Frida Holsten Gullestad
Det er slående hvor liten plass diskusjon og kunnskap om barnas behov har i barnehagepolitikken.
Hva er best for småbarna?

Kronikk

Midt i julefeiringen kunne NRK formidle oppmuntrende nytt til småbarnsforeldre. Barn som er født i november, går nå fra å være «tapere» til å bli «vinnere» i kampen om barnehageplass. Fristen for å få plass blir endret slik at november-barn ikke lenger trenger å vente ett år og ni måneder, men kan begynne når de fyller ett år eller mindre. Nybakte mødre som har fått livets gave, får nå en ny gave som letter hverdagen, forkynte reporteren.

Kvinnen med sitt nyfødte barn, smilte også på tv. Men jeg satt igjen med en beklemmende følelse. Jeg har kjempet i alle år for at barn skal få gå i barnehage slik at de kan utfolde seg sosialt og utvikle evnene sine. Men ettåringer? Noen kan nok ha utbytte av det. Men for mange vil det være for tidlig. Og spesielt slik barnehagene gjerne fungerer i dag. Om en mor nå kjenner seg som «vinner», kan barnet likevel bli en «taper».

I løpet av de siste tiårene har kunnskapen om de minste blitt enormt utvidet. Forskere betrakter nå de første leve­årene som den mest formende tida i et menneskes liv. Den anerkjente amerikanske hjerneforskeren og psykiateren Allan Schore framhever at samspillet mellom barnet og omsorgspersonene i denne perioden har direkte og varig virkning på utviklingen av barnets hjerne, dets følelser og atferd. Både mor og far er viktige, men de er forskjellige, og den ene kan ikke erstatte den andre.

Det som skjer mellom mor og spedbarnet er den viktigste miljøpåvirkningen for å skape et sunt sinn, påpeker Schore. For et best mulig resultat må mors omsorg i denne tida preges av kontinuitet. Barnet må oppleve henne som forutsigbar, stabil og følelsesmessig tilgjengelig. Det er forsket mindre på far enn på mor, men far begynner tidlig å forme sitt eget forhold til barnet og får en sentral rolle spesielt i andre leveår. Som regel bør barn begynne i barnehage i to – treårsalderen, ifølge Schore. Og han advarer: Hvis barn ikke får den rette omsorgen i tidlig alder, kan dette slå ut i voldelig atferd, depresjon og sjukdom seinere.

Allan Schore har holdt åpne kurs i Norge, men kunnskapen har tydeligvis vanskelig for å nå ut. Når foreldrerollene er i ferd med å endres, skulle en tro at ny innsikt ville bli grepet med begjærlighet og fulgt opp med systematiske studier og opplæring her til lands. Men kommende foreldre får ikke den innsikten de trenger i barns behov og omsorg på ulike alderstrinn. Det råder stor usikkerhet om hvordan nybakte mødre og fedre best skal ta seg av de små. Og krav om «likestilt foreldreskap» med likedeling av permisjonen bidrar til ytterligere forvirring.

Barnehager for ettåringene begrunnes med at tidlig innsats er viktig for utvikling og læring. Men hva slags «innsats» er best for små­barna? Det blir ikke drøftet, og ordningen ble innført uten forutgående forsøk og forskning. Nå kommer det klager over at barnehager mangler personale og kompetanse.

Det er slående hvor lite fokus det er på småbarnas behov i barnehagedebatten. Det er først og fremst de voksnes liv og karriere som trekkes fram. Plass for barna i barnehagen skal lette hverdagen for småbarnsforeldre, gi dem større valgfrihet og gjøre det enklere for kvinner å komme raskt tilbake i jobb.

Manglende interesse for småbarna kjennetegner politikken i sin helhet og fører til svekket omsorg. Selv om helsetjenestene er bedre i Norge enn i mange andre land, er fødsel stadig en belastning for kvinner flest. Men barseltida på sjukehus er kortet dramatisk ned, og mange steder mangler ressurser og kompetanse lokalt til å følge opp og hjelpe nybakte foreldre. Bare et mind­retall av norske barn blir ammet i samsvar med tilrådingen fra Verdens helseorganisasjon. WHO tilrår fullamming i seks måneder og så fortsatt amming sammen med egnet supplerende kost inntil barnet er to år gammelt eller lenger.

Norge har en mer generøs foreldrepermisjon enn de fleste land, men den er ikke fullgod. Så vel mødre som fedre burde ha mulighet for mer tid og ro med barnet de første årene. Det er positivt med en fedrekvote, men den må ikke gå på bekostning av mors permisjon. I dag blir det ikke tatt skikkelig høyde for verken mors behov eller barnets. Samtidig har presset på mødre økt for at de skal raskt tilbake til yrkeslivet etter fødsel.

Organiseringen av arbeidslivet er avgjørende for foreldrenes omsorgsevne. Her må det endringer til slik at det blir mer barnevennlig. Det er ikke lett for arbeidstakere å kombinere jobb med amming og stell av småbarn. Få arbeidsplasser tilbyr beskyttete steder og leikerom for barn, fleksibel arbeidstid, deltid og hjemmekontor.

Noe av det viktigste i et samfunn er framveksten av nye generasjoner, og som den rike nasjonen Norge er, burde vi kunne sikre familiene slik støtte at alle barn får en god oppvekst. Da må vi skaffe oss grundig innsikt i barnas behov på ulike alderstrinn og basere oss på dette.

toriskar@online.no

Artikkelen er oppdatert: 16. januar 2017 kl. 08.43

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk