Klassekampen.no
Lørdag 31. desember 2016
Tyranniske mørkemenn

integrering

Lenge har det hersket taushet rundt det muslimske så vel som ikke-muslimske patriarkatet i innvandrermiljøer, et patriarkat som mange kvinner lider under i stillhet. De kan ikke kle seg som de vil, gå hvor de vil, henge sammen med klassekamerater eller kolleger som de vil.

Hjemlandenes sosiale kontroll er implementert også her, kvinnene er ikke frie selv om de bor i et fritt land. For dem gjelder uskrevne koder, de risikerer tvang, utfrysning, baksnakking, ryktespredning og i verste fall vold.

Det tok lang tid før innvandrerkvinner, en og en, fant sin vei ut av dette og klarte å be storsamfunnet om hjelp. Deres nødskrik har resultert i tiltak som nå er tilgjengelig for andre som vil ut av slaveriet. Dette faller selvfølgelig ikke i god jord hos innvandrermenn som verner om den religiøse eller kulturelle kontrollen de har hatt i generasjoner.

Deres siste mottrekk er å angripe de sterke, flotte kvinnenes kredibilitet. Gode, gamle kontrollmekanismer i nytt format. Et eksempel er Muhammed Qasim Ali og Sohaib Ahmad (Klassekampen 29. desember) som krever solide bevis for sosialt press, som om slikt press eller trakassering alltid kan dokumenteres.

Det er interessant å merke seg hva slags mørkemenn som angriper disse modige kvinnene. Muhammad Qasim Ali er blant dem som på sosiale medier har hyllet Mumtaz Qadri. Qadri myrdet den liberale guvernøren i Punjab-provinsen, Salman Taseer, som tok til orde for å lempe på blasfemilovene i Pakistan.

Når innvandrerkvinner reiser seg mot sosial kontroll og trakassering, er ikke deres poeng å stigmatisere innvandrermenn som gruppe, men å frigjøre seg fra de mennene som nekter dem den friheten de fortjener. Disse må av modige innvandrerkvinner, og også innvandrermenn som stiller opp for kvinnefrigjøringen, konfronteres med og stilles til ansvar for de tragiske resultatene av sine holdninger.

Kritikken av sosial kontroll er ingen «industri», slik de to skribentene kynisk ordlegger seg. Ingen betaler disse kvinnene. Tvert imot betaler de en stor pris i form av trakassering og ubehag ved å stå frem. Lenge har rasismeindustrien latt være å ta tak i innvandrermenns ukultur av frykt for å stigmatisere dem. Nå som disse kvinnene får sympati fra folket nettopp fordi de selv er innvandrere, gir ikke «stigmatiseringstemplet» særlig mening. Mistenkeliggjøringen av innvandrerkvinnenes agenda har samme mørke skygge over seg som den generelle mistenkeliggjøringen all kvinnesak har lidd under.

Dette er samme format som mistenkeliggjøring av kvinner som er blitt voldtatt fordi de antagelig var for tiltrekkende, for utfordrende. Som feminist gremmes jeg over denne omvendte heksejakten. «Angst» for stigmatisering av menn skal bringe kvinner til taushet. Gjennom angst for stigmatisering av menn forsvares undertrykkelse av kvinner.

Til sist en takk til NRK, Utrop og Morgenbladet for deres bidrag til å sende disse modige kvinnene tilbake til mørke kjellere hvor fedre, brødre og fettere og lokalmiljøet holder dem under kontroll.

mina_bai@hotmail.com

Artikkelen er oppdatert: 2. januar 2017 kl. 13.01

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk