Klassekampen.no
Tirsdag 27. desember 2016
Er reven gått i koalisjon med hønseflokken?
Populismen

Igjen går det et spøkelse gjennom Europa – eller for så vidt også gjennom andre OECD-land. Populisten! Han utnytter alt vi har av dårlige egenskaper og tilbøyeligheter: egeninteresse, kunnskapsmangel, usaklighet, demagogi, rasisme og alle andre former for fremmedfiendtlighet og toskeskap.

Da jeg tidlig på 1960-tallet jobba med det siste kapitlet i den første boka mi, strevde jeg med å finne et ord for det motsatte av teknokrati: en ideologi som truet viktige verdier i den landsdelen der jeg vokste opp. Teknokrater til høyre og venstre ville for eksempel erstatte kystfisket etter voksen torsk med trålfiske i oppvekstområdene, og dermed gjøre flest mulig fiskere til sjøfolk som nesten ikke kunne bo sammen med sin familie. På litt lengre sikt innebar det i verste fall å erstatte hundrevis av lokale samfunn med kopier av Murmansk. Og mens fiskernes faglige ledere gjennom Råfiskloven ville gjøre lokale fiskekjøpere til servicepersonell for mannen i båten, innebar teknokratiets planer et rederstyrt fiske uten ansvar for kystens folk og deres samfunn. Som han sa, deres sjefideolog: Hva skal vi med den spredte busettinga når «fiskerinæringa» ikke har bruk for den lenger?

Man hva kunne vi kalle det motsatte av denne teknokratiske ideologien? Det kunne jo ikke bli noen god samfunnsdebatt om vi ga den ene ideologien en betegnelse som får alle til å tenke på noe godt, og det motsatte – det som kalles antonymet – noe som kan oppfattes som dårlig.

Skulle det kunne bli en produktiv diskusjon, måtte det være mulig å bli enig om ordenes betydning. Språket skal være et nyttig arbeidsredskap, trodde den ungdommen som nettopp hadde tatt «forberedende» på den gammeldagse måten. (Men ute i krigen mellom interessegruppene lærer vi alle snart at det samme språket er et slagvåpen som vi bearbeider hverandre med).

Det jeg var ute etter, var en nøytral, saklig definisjon av «teknokrat», som teknokraten sjøl kunne godta. Etter å ha bladd i teknokratiske tekster, kom jeg til at det kunne være en ekspert eller politiker som oppfattet en helhet som Norge som sammensatt av næringer eller bransjer, som igjen er sammensatt av bedrifter. Antonymet, altså det motsatte, kunne være den som oppfattet helheten Norge som sammensatt av lokalsamfunn, som Oslo, Nordreisa eller Utsira, som igjen er sammensatt av hushold.

Hva skulle jeg kalle det motsatte av teknokrat? Menneskevenn? Bygdetulling? Men så kom jeg til å lese en artikkel av Isaiah Berlin i CIA-tidsskriftet Encounter, der jeg lærte at de russiske narodnikene, som ville frigjøre bøndene fra adelig undertrykkelse, på engelsk ble kalt populists. Det er en direkte oversettelse av det russiske ordet for folk. Det var et ord som nesten ikke fantes i det norske språket, bortsett fra hos historikere som skrev om nordiske farmere i USA, som protesterte mot den føderale pengepolitikken. Ordet «populist» var praktisk talt ledig, og jeg tok det i bruk som antonym til «teknokrat».

Det viste seg å være en tabbe. For få år etterpå gjorde Anders Langes Eft. det umulig å bruke ordet «populist» til seriøse formål. I det politiske språket som vi leser og hører i media betyr tydeligvis ordet enten dum eller ressurs-svak på andre måter – om det ikke betyr lure politiker-drittsekker som utnytter andre folks toskeskap. Det er i slike betydninger det nå kommer inn i seriøse leksika – som i Yann de Capronas utmerkede Etymologisk Ordbok, utgitt i 2013.

Politisk spiller «populismen» i dag en destruktiv rolle, som når et parti som i hovedsak står for en ulikhetsskapende politikk, klarer å sikre seg mange stemmer fra «folk flest». De eldste moderne demokratiene som USA og Frankrike er ikke lenger effektive demokratier, der en kan regne med at flertallets interesser kommer til uttrykk ved valgene, som fører til regjeringer som forplikter seg til å korrigere politikken i flertallets retning.

Men alt tyder på at både Trump og våre egne Trump-lærlinger har fått sine maktposisjoner på grunn av feilutvikling på den såkalte «venstresida». Som Thomas Frank sa det: Demokratene tar det for gitt at arbeiderklassen stemmer på dem, slik at de trygt kan la være å utvikle en langsiktig politikk som reduserer arbeidsgivernes makt. Gjelder dette også demokrater med forleddet «sosial»?

ottar.brox@gmail.com

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 18. januar 2017 kl. 13.26

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk