Tirsdag 27. desember 2016
Apati: «Internett har ødelagt livet mitt», skriver Ingvild Lothe i diktsamlingen «Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt».
Å være feminist handler også om å kreve å bli tatt på alvor som ung jente, sier Ingvild Lothe.
Apatisk og fanatisk
Det er ingen som bare gir unge jenter plass og sier vær så god, gjør hva du vil, sier Ingvild Lothe. Selv har hun nettopp debutert som poet – og solgt ut hele førsteopplaget.

Bøker

Om vi nå skal kalle debutant Ingvild Lothes diktsamling som har utkommet i høst, «Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt», for et generasjonsprosjekt – og det må man gjerne gjøre, sier hun – er det ikke godt å si om vi skal le eller gråte på vegne av millennium-generasjonen hun til­hører.

Den unge jenta vi møter i diktene er frekk og full av faenskap, hun er selvironisk og sleivete, men hun er også uelska og blakk, hjertet hennes tilhører alle og ingen. Hun onanerer og tar aborter, skifter bleie på oldinger og tenker på babyer, mens hun hele tida tenker at det er noe galt med henne. Hun sover og sover, men i våken tilstand vakler hun mellom apati og sinne.

hva føler jeg? ingenting

savner jeg noe? nei

hva ønsker jeg meg? valium. rødvin. tung søvn

Egentlig er det uendelig trist.

– Det virker som om jenta i boka skammer seg og bærer på en dårlig samvittighet over å være for mye?

– Hun gjør nok det, ja. Det stilles utrolig mange krav til hvordan man skal oppføre seg. Det er ingen som gir plass til unge jenter, som sier vær så god, gjør som du vil. Vi bes om å være snille og søte fra vi er kjempesmå, så en slik skamfølelse er ganske innebygd, tror jeg. Jeg tror ikke gutter føler på noen tilsvarende dårlig samvittighet over at de er som de er.

Fakta

Ingvild Lothe:

• Debutanten Ingvild Lothe (f. 1990) har utgitt diktsamlingen «Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt» på Kolon forlag. Den er nå utkommet i andre opplag.

• Lothe har tidligere gitt ut en chapbook på alternativforlaget AFV-press. Den har tittelen «Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø».

– Jeg opplever at du har et feministisk prosjekt med disse diktene, om hvordan det er å være ung jente i en avsindig seksualisert verden?

– Ja, det tror jeg også. Den nye feminismen handler om andre ting enn det 1970-tallsfeministene kjempet for, men jeg tror den er like viktig.

– Hvorfor det?

– Fordi situasjonen er ny, det har dukket opp helt andre ting. Pornografi, reklame. Og vi må finne en måte å angripe disse tingene på. Feminismen må finnes opp på nytt og på nytt. Det er farlig å slutte å jobbe for noe, man skal ikke ta rettighetene sine for gitt.

– I boka di har jeget et sinne i seg, men det virker ikke som hun vender det utover mot samfunnet?

– Nei, hun gjør dessverre ikke det. Hun vender det nok mer innover, og blir selvdestruktiv.

Å lese alle nettavisene

«Internett har ødelagt livet mitt / Ingenting berører meg lenger», skriver Lothe i diktsamlingen.

– Det kjenner jeg igjen.

– Ja, man får så sykt mye informasjon hele tida. I en periode leste jeg alle aviser hver dag da jeg våknet. Norske aviser, engelske, amerikanske. Og så ble jeg bare lei meg. Og jeg skjønte hvor meningsløst det var at jeg skulle vite alt. Jeg kan ikke ta alt innover meg hele tida.

Nå har Lothe sagt opp nett-tilgangen hjemme. Og i diktet heter det videre: «Jeg vender meg mot verden, jeg vender ryggen til / Står opp og tenker: faen, våkna opp i feil liv igjen».

– Men er det å vende ryggen mot verden et svar?

– Det er sikkert ikke et godt svar. Jeg har prøvd å engasjere meg, men jeg får følelsen av at det jeg sier og gjør ikke hjelper. Jeg synes det er veldig flott med folk som skriver debattinnlegg og kronikker, men jeg har ikke overskudd til det selv.

– Men du skriver dikt?

– Ja, det gjør jeg jo. Og så prøver jeg å være feminist i handling. Det handler om å bære seg på en viss måte. Å kreve å bli tatt på alvor. Og ikke unnskylde seg.

I de to siste diktene skjer det likevel et skifte. Når jenta i diktene får seg kjæreste kommer en ny stemme til uttrykk i diktene. «Det var som å starte livet sitt,» skriver hun.

– Det virker som om kjærligheten framstår som en løsning, for jeget i diktet?

– Jeg tror det kan være det. Hvis man har et dårlig forhold til sin egen kropp og til seg selv, er man nødt til å finne aksept et sted. Og om man ikke finner det i seg selv, så kan det være en løsning å få aksept av et annet menneske.

– Jenta i diktene tenker også på barn?

– Det handler vel om omsorg. Om å ha noe stabilt, noe man kan gi seg hen til. Jeg tror mange savner det i dag – en stabilitet. Vi står så utrolig fritt, vi som er unge i dag, vi kan gjøre hva vi vil og studere hva vi vil, date så mange vi vil. Det er en utrolig stressende situasjon. Man føler seg aldri nok for noen.

Skriver ikke pen poesi

Lothes bok, som gjennom høsten har utviklet seg til å bli et slags internettfenomen, er allerede utkommet i andre opplag, uvanlig nok for en diktdebutant. Ikke minst meldes det om gode salgstall i Danmark. Men selv er Lothe overrasket over at kritikerne ikke har lest henne mer velvillig.

– I den danske avisa Information fikk jeg min beste anmeldelse. Jeg synes det er rart at jeg må til Danmark for å få en seriøs anmeldelse som forstår prosjektet. I Morgenbladet og Klassekampen har jeg fått følelsen av at anmelderne mener at det jeg har å si, ikke er viktig. En del kritikere synes ikke kvinnelige følelser er så interessante, virker det som.

– Hvorfor tror du du er blitt lest annerledes i Danmark?

– Jeg vet ikke, men jeg synes generelt de er bedre til å støtte nye unge stemmer i Danmark. I Danmark og Sverige er det også mange flere av poetene jeg føler holder på med det samme som meg.

– Diktene dine strever ikke etter det perfekte, du sitter ikke og sliper på diktene dine?

– Det kan være veldig fint å lese sånn... hva skal jeg kalle det? Pen poesi. Men det er ikke det jeg holder på med. Jeg skjønner ikke hva det har med meg å gjøre. Jeg kunne aldri snakket på den måten. Og da kan jeg heller ikke skrive diktene mine på den måten.

astrid.hygen.meyer@klassekampen.no

Lørdag 20. januar 2018
Historien som har skapt forsider om Trine Skei Grande denne uka, skulle aldri blitt viderebragt i seriøse medier, mener forfatter Linn Stalsberg.
Fredag 19. januar 2018
VED VEIS ENDE
Fredag 19. januar 2018
Regjeringen vil bevare Nasjonalgalleriet. Nå mener kunsteksperter at Nasjonalmuseet må gjenoppta dialogen med Stein Erik Hagen om Canica-samlingen.
Torsdag 18. januar 2018
Aftenposten og VG viet i går forsidene til en sak basert på rykter om Venstre-leder Trine Skei Grande. – Noe nytt, mener medieviter Gunn Enli.
Onsdag 17. januar 2018
Tore Renberg har aldri deltatt på møter i Forfatter­foreningen. Poet Endre Ruset meldte seg ut i protest. Debatten om medlemskriteriene i forfatternes organisasjon fortsetter.
Tirsdag 16. januar 2018
Regjeringen vil bevare Nasjonal­galleriet som visningssted for kunst. Arkitekt Fredrik Torp mener bygget bør vies til eldre kunst.
Mandag 15. januar 2018
Kunsthøgskolen i Oslo er preget av fryktkultur og usunne maktforhold, sier tidligere student Inés Belli. Hun mener yrkesetikk må inn i alle kunstfagene.
Lørdag 13. januar 2018
I dag er det stiftelsesmøte for den nye forfatterforeningen Norske forfattere. Initiativtaker Jan Ove Ekeberg varsler at de vil kreve en del av vederlagsmidlene fra bibliotekutlån.
Fredag 12. januar 2018
Kjønnsperspektiver er nesten fraværende på jusstudiet i Oslo, viser en ny rapport. Vold mot kvinner er blant temaene som ikke står på pensum.
Torsdag 11. januar 2018
Flere aktører i kulturlivet håper Venstre-leder Trine Skei Grande blir ny kulturminister. Også opposisjonen tror at en Venstre-statsråd vil gi bedre kår for kulturlivet.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk