Lørdag 24. desember 2016
Rett fram: Neshornprisvinner Åsne Seierstad stanger og brøyter seg inn i miljøer som kanskje egentlig ikke vil snakke med henne. – Jeg stanger og brøyter meg inn i miljøer som kanskje egentlig ikke vil snakke med meg, sier Seierstad selv. får Klassekampens neshornpris for sitt årelange virke som journalist og forfatter.
• Åsne Seierstad vil skrive mer om Norge • Ville aldri reist til Syria i dag
Vender blikket hjem
Undersak

Juryens begrunnelse

Klassekampens kulturpris Neshornet går i år til Åsne Seierstad (f. 1970) for hennes årelange virke som journalist og forfatter. Hennes adelsmerke er en nitid sakprosa som går inn i de største spørsmålene i vår tid. Seierstad skriver nøkternt, stødig og virkelighetsnært: Det som er hennes anliggende er å vise fram og komme tettest mulig på den virkeligheten hun vil undersøke. I flere bøker og journalistiske arbeider har hun rettet blikket mot utlandet, mot Tsjetjsenia, Bosnia, Afghanistan. Hun har rapportert fra krigssoner, men også vendt blikket hjemover når katastrofen rammet her: Boka «En av oss» søker å forklare hvordan Anders Behring Breivik kunne vokse ut av vårt moderne Norge.

Hennes siste bok, «To søstre», bretter ut fortellingen om hvordan to jenter, oppvokst i Bærum, frivillig oppsøker et Syria i brann. De starter som viljesterke, trygt plasserte ungdommer som tar plass i timene, som priser feministiske foregangsmødre i Norge – og ender opp med å akseptere en fortolking av islam som vingeklipper egen selvstendighet. Steg for steg går Seierstad gjennom radikaliseringsprosessen, og hun får samtidig formidlet en av de mest kaotiske og opprivende konfliktene verden står overfor. Noe av det mest gripende med Seierstads bok, er å se det enorme gapet mellom hva jentene sier de vil dra til Syria for å gjøre og hva de faktisk ender med å gjøre: De to tøffe ungdommene har blitt hjemmeværende, isolerte hustruer, fjerne fra sine tidligere selv.

Åsne Seierstad er en uredd, selvstendig stemme som utvider journalistikken og vår forståelse av Norge og vår plass i verden. Vi skylder henne en stor takk for at hun så grundig går historien om oss etter i sømmene. Gratulerer!

NÆRT: Åsne Seierstad har reist til ­konfliktområder over hele verden på jakt etter gode historier. Men hennes to siste historier starter på Oslo vest og i Bærum.

Åsne ­Seierstad

Ser man bort fra neshornets svake syn og lille hjerne, har den enorme skapningen flere ting til felles med Klassekampens visjoner. Eller sagt med redaktør Bjørgulv Braanens ord: «Den går rett på, samme hva den støter på.»

Det gjelder i aller høyeste grad også for forfatter Åsne Seierstad, som er en av årets to vinnere av Neshornprisen.

– Jeg stanger og brøyter meg inn i miljøer som kanskje egentlig ikke vil snakke med meg, sier Seierstad selv.

Denne neshorn-aktige metoden har ført til både prisvinnende litteratur og til flere runder i rettsvesenet, der Seierstad så seint som i fjor vant i Høyesterett mot «bokhandleren i Kabul», Shah Mohammad Rais.

Fakta

Åsne Seierstad:

• Norsk journalist og sakprosaforfatter.

• Hun har blant annet gitt ut «Bokhandleren i Kabul» (2002) og «En av oss: En fortelling om Norge» (2013) om Utøya-massakren og gjerningsmannen Anders Behring Breivik.

• Tidligere i år ga hun ut boka «To søstre» om to jenter fra Bærum som ble radikalisert og reiste til Syria for å slutte seg til Den islamske staten (IS). Boka ble belønnet med Brageprisen for beste sakprosabok.

Stanger seg inn

Etter flere år som journalist og forfatter i land som Tsjetsjenia, Bosnia, Irak, Aghanistan og Libya, har forfatteren nå vendt blikket hjem.

I 2013 ga hun ut boka «En av oss» om Anders Behring Breivik, ofrene for terroren 22. juli og de etterlatte som ble igjen. I høst kom boka «To søstre», der hun følger to norsk-somaliske søstre fra oppveksten i Bærum til livet som husmødre for fremmedkrigere i Syria.

Fellesnevneren for de to bøkene – foruten at de begge handler om radikalisering – er at Seierstad har en unik evne til å få innpass hos personer og miljøer som normalt ikke vil prate med journalister.

I arbeidet med «To søstre» måtte Seierstad stange seg fram for å få innpass i muslimske miljøer i Oslo, som den salafistiske ungdomsorganisasjonen Islamnet og den somaliske Tawfiiq-moskeen på Grønland.

– Det var ingen i moskeen som ville møte meg, så til slutt bare dro jeg dit. Jeg møtte en moskégjenger og sa at jeg gjerne skulle ha tak på forstanderen. Så da tok han meg med opp til et besøkelsesrom hvor jeg fikk et møte, sier Seierstad.

– Etterpå ble jeg beskyldt for å presse meg inn. Han stakkars moskégjengeren trodde jeg hadde en avtale, men det hadde jeg jo aldri sagt. Jeg sa bare at jeg skulle snakke med forstanderen, så viste han veien. Etter dette møtte de med advokat.

Radikalisering i Norge

– I juryens begrunnelse heter det at bøkene dine «går inn i de store spørsmålene i vår tid». Hva er det neste temaet du kan tenke deg å gå inn i?

– Jeg velger egentlig ikke bokideer etter tema, men etter hva jeg mener er en god historie, sier Seierstad.

Til tross for at hennes to siste bøker handler om radikalisering i Norge, føler hun seg ikke ferdig med temaet.

– Akkurat nå kunne det vært spennende å skrive om forebygging av radikalisering og hva som kan gjøres. Nå har jeg beskrevet de helt ekstreme tilfellene, men jeg kunne gjerne vært rundt i bydelene i Oslo og fulgt med der. Radikalisering handler om identitet og oppvekst, og vi ser også at de som har reist til Syria har blitt radikalisert i ung alder.

I «To søstre» beskriver hun denne prosessen for «Ayan» og «Leila» fra Kolsås i Bærum, men også for flere av personene fra miljøene i og rundt Islamnet og det mer ekstreme Profetens Ummah.

– Hovedtyngden av dem som blir radikalisert, kommer fra oppløste hjem og omsorgssvikt. De har opplevd ustabile forhold hjemme, og for disse blir Syria og jihad en retning som gjør alle andre personlige problemer i livet små og ubetydelige.

– «Ayan» og «Leila» kommer ikke fra en slik bakgrunn?

– Det er ingenting i disse jentenes bakgrunn som sier at dette måtte skje eller at dette var sannsynlig. Men jeg tror heller ikke at en sånn utvikling kan skje med hvem som helst. Det ligger noe i deres personlighet og at de er veldig initiativrike. Jeg tror også at disse jentene har opplevd et utenforskap. Selv om de klarte seg bra på skolen, så har de ikke stått på slalåm, seilt, eller vært på Sørlandet om sommeren, som de fleste av klassekameratene.

Farligere for journalister

«To søstre» er også en bok om Syria og om en fars desperate kamp for å få sine to døtre hjem. Åsne Seierstad har ikke selv reist inn i Syria til bokprosjektet, men boka beskriver faren Sadiq Jumas' hasardiøse forsøk på å hente døtrene ut av landet.

Seierstad var i Syria i 2011, men sier hun aldri kunnet reist inn i landet for å dekke krigen journalistisk nå.

– Jeg ville aldri funnet på å dra dit nå. Det går an å dra til Damaskus, men da får man bare Bashar al-Assads side av historien. Man kan ikke reise til Syria uten å ha noen som følger etter deg på alle intervjuer.

– Du har dekket krigssoner tidligere. Har det blitt vanskeligere nå?

– Ja, og jeg tror det er flere grunner til det. Før ble journalister sett på som viktig for begge sider, og i Tsjetsjenia kunne jeg for eksempel være sammen med opprørerne den ene dagen og de russiske soldatene den neste. Heller ikke i Afghanistan var journalister mål på samme måten som nå. Men med Den islamske staten (IS) har det blitt mye farligere, og nå blir journalister halshugget for oppmerksomhet. I dag er det, så vidt jeg vet, ingen vestlige journalister i de IS-kontrollerte områdene.

siment@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 24. desember 2016 kl. 09.28

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk