Lørdag 24. desember 2016
Jul for alle: Det første julekortet, fra 1843, laget av John Callott Horsley og lansert av Henry Cole. Illustrasjon: Wikimedia
Et juleeventyr: Kan sosialister være lykkelige, spør George Orwell. Svaret er kanskje å finne i et dypere fellesskap.
Tanken på jul

Det første julekortet er en fortelling om grådighet. Slik kan det ikke ha vært ment, da det ble lansert i London i 1843, av Henry Cole – best kjent, kanskje, som en av initiativtakerne til den store Verdensutstillingen i 1851 – men det er slik jeg ser det, her det ligger foran meg, i en blass utskrift, som så vidt ivaretar det som en gang var den unge kunstneren John Callott Horsleys håndmalte koloreringer. Bildet er delt i tre. Det midtstilte bildet er det største, og det eneste som er tegnet i farger. Her ser vi en stor familie, samlet rundt et bord: barn, foreldre og besteforeldre. De sitter tett, drikker vin, har fulle glass, er rødmusset i kinnene. Et barn holder begjærlig rundt et av glassene. God jul og godt nyttår, står det, på et lyst rødlig tøydekke som henger foran dem og skjuler det som måtte finnes under bordet.

I utkantene av bildet foregår det noe annet. Til venstre: en ung mann holder et fat som en eldre kvinne – eller er det også en mann? – forsyner seg fra. Med den andre hånden gir han et brød til en liten jente. Til høyre: en kvinne legger et pledd over en annen kvinne, som, bøyd i knærne, holder rundt et barn. De er vendt bort. Vi ser ikke ansiktene deres.

Ellers: ikke et snøfnugg å se, men blader som minner om høst, visne, brunlige; blader som minner om vår, friske og grønne.

Fakta

Orwell og Dickens

Den britiske forfatteren George Orwell (1903–1950) publiserte essayet ‘Can Sosialists Be Happy?’ i magasinet Tribune på julaften i 1943. Der går tankene hans til Charles Dickens «A Christmas Carol».

I dette essayet skriver Kaja Schjerven Mollerin om disse tekstene, det første julekortet, samt julen og dens tydeliggjøring av forskjeller.

Kaja Schjerven Mollerin er fast kritiker i Bokmagasinet. Hennes sist utgitte bok er «I denne verden. Om Susan Sontag» (Gyldendal, 2016).

Jul tydeliggjør forskjeller, later bildet til å ville formidle.

Det blir ofte sagt at jul er en tid som kan forsterke følelsen av utenforskap, brått gjøre ensomheten i et liv uutholdelig. Som om det er ensomheten, og bare den, som endrer karakter disse dagene. Er det sant? spør jeg meg selv, her jeg sitter, med julekortet foran meg, og kjenner ubehag når jeg ser på selskapet i midten – riktignok vel vitende om min generelle, og sikkert av og til trassaktige, uvilje mot å inngå i fellesskap som er for bevisst seg selv som fellesskap. Er det sant, eller er det snarere fellesskapene det gjerne skjer noe underlig med når julen kommer?

Fri oss fra lykken

Tanken på jul, skriver George Orwell i det fine essayet ‘Can Socialists Be Happy?’, får en uvilkårlig til å tenke på Charles Dickens. Dels fordi Dickens er en av få engelske forfattere, mener han – essayet ble publisert julaften 1943 – som har skrevet om jula, og dels fordi Dickens, som få, ja, ingen andre, skriver om lykken så man tror på den. Det er særlig «A Christmas Carol», eller «Et juleeventyr», som den heter på norsk, Orwell har i tankene, altså den første av de såkalte julebøkene til Dickens, utgitt i 1843, samme år som det første julekortet ble lansert. Kanskje er det fortsatt sant, det Orwell sier, også for oss, at Dickens – med sin fremstilling av gjerrigknarken Scrooge, for eksempel – har vært med på å forme vår oppfatning av hva jul er og ikke er. Men Orwell antyder vel også at jul er et ord alle forbinder noe med, og at dette ordet, uansett hva slags forhold man måtte ha til julehøytiden, fremkaller en forestilling om lykke.

Fra man er liten får man, i ulike sammenhenger, høre om hvorfor vi feirer jul. Man blir fortalt at julen er en fest til minne om Jesu Kristi fødsel. Man lærer at det er en kristen høytid. Kanskje får man på et eller annet tidspunkt også med seg at ordet jul er utledet av det norrøne jól, som i sin tid var betegnelsen på de gamle nordboernes midtvintersfest, rundt 12. januar, en liten måned etter vintersolverv. Men hvor kommer forestillingen om lykke fra? Historisk sett må julen ha vært noe man så fram til, en fest man stelte i stand ikke bare for å markere årstidenes gang, slik man også ser spor av i det gamle julekortet, men for å være samlet, rundt lys og varme, den mørkeste og kaldeste tiden av året. Slik kan man fortsatt tenke om juletiden, men det forklarer ikke hvorfor man tror man helst skal være lykkelig disse dagene, og hvorfor det kan være en belastning i seg selv ikke å kjenne denne lykken.

Jeg må ha lurt på dette allerede da jeg ble sittende og se på julekortet, for det vil ha en til å tenke – vil det ikke? – at de som sitter i midten, sammen, er lykkelige fordi de har alt, mens de som befinner seg i utkanten av bildet, må være mismodige fordi de mangler det meste. Og i et velfungerende samfunn gir man til dem som ikke har, så de får sjansen til å ta del i lykken. Kortet har en slags oppdragende side. Det ansporer hver og en til å tenke over om man er i stand til å romme andres mangler og vanskeligheter. Uten den omtenksomheten og veldedigheten vi ser skildret på julekortet, og som vi vet finnes i vår egen virkelighet, ville verden vært et mer brutalt sted, men omsorg kan også arte seg på måter som befester forskjeller, forsterker den enes følelse av utsatthet og tilkortkommenhet, den andres følelse av mestring og livsfylde.

Ikke nok med at vi er mette og lykkelige, hører jeg så vidt en stemme fra bildets midte si: Vi har overskudd til å gi, også.

Kanskje inviterer ikke dette julekortet en bare til å reflektere over hvordan man møter andres mangler, men hvordan man bærer mangler og sårbarheter i eget liv. Og kanskje er det et vanskeligere spørsmål, for kulturen og den enkelte, å vie plass, fordi man er så vant til å tro at mangler er et onde. Men kanskje er det omvendt? Eller kanskje er det i hvert fall ikke bare sånn. Kanskje skaper mangler – også forstått som savn og lengsler – et dypere og mer solid grunnlag for fellesskap enn lykken gjør?

Uutholdelige utopier

‘Can Socialists Be Happy?’ sto første gang på trykk i magasinet Tribune, hvor Orwell et par år, under krigen, var redaktør for litteraturstoffet. Allerede i tittelen værer man Orwells sedvanlige, og befriende, selvironi. Kan sosialister være lykkelige? spør han, og spør samtidig: Har du noen gang sett en lykkelig sosialist? Den ene sosialisten som opptrer i teksten, foruten Orwell selv, er Lenin, som visst nok lå illsint på dødsleiet, blir vi fortalt, etter å ha fått lest «Et juleeventyr» for seg. Han tålte bare ikke den borgerlige sentimentaliteten han mente gjennomsyret fortellingen. Orwell selv, vet man fra andre sammenhenger, var utstyrt med et liknende temperament. Han var en lidenskapelig og kompromissløs kritiker – god til å hate, som den engelske litteraturforskeren Richard Hogart formulerer det. Det kostet antakelig sitt. Han ble syvogførti år gammel.

Men i dette essayet er ikke Orwell spesielt sint. Han stiller seg heller ikke uforstående til Lenins forakt for «Et juleeventyr», for denne historien, ser også Orwell, om gjerrigknarkens reise gjennom Londons gater, og gjennom eget indre, fra grådighet til medmenneskelighet, er litt søtladen, men hadde Lenin vært i bedre form, erter han, ville Lenin grublet over historiens dypt interessante implikasjoner. Grunnen til at Dickens forteller overbevisende om lykken, er nemlig, ifølge Orwell, at han beskriver den som ufullstendig og forbigående. Når familien til Scrooges lite velstående kollega – skriveren Cratchit – fryder seg over julematen, er det fordi den bare kommer én gang i året, og fordi de for én gangs skyld har nok mat på bordet. Orwell fester seg ved dette fordi han tidligere, forstår man, har vært en ivrig leser av utopier, og er det noe utopier har til felles, mener han, så er det at dette er steder ingen ville orke å oppholde seg over tid.

Vi kan naturligvis ønske oss en verden som minner om disse idealsamfunnene, altså en verden uten krig, vold, fattigdom, fortvilelse og urettferdighet, men hvem ville i lengden orket glattheten og hedonismen H.G. Wells skildrer i sine utopier fra 1920-tallet, spør Orwell, hvem ville ikke følt lede og melankoli om man var dømt til å forbli i en god, men bobleaktig verden, som den William Morris skriver fram i «News from Nowhere», hvem ville ikke blitt kvalm av tomheten og vulgariteten i den sanselige overfloden Voltaire, for eksempel, beskriver i satiren «Jomfruen». Og himmelen, vel, den er en like stor flopp som utopiene, fastslår Orwell; et helt vanlig menneske kunne aldri finne på å ønske seg til himmelriket, slik vi så langt har fått det fremstilt i litteraturen. Det hadde kanskje hensatt en i en poetisk tilstand, men herregud, hadde jeg nær sagt, og om jeg forstår Orwell rett: for en håpløs mangel på vitalitet.

Denne nokså komiske oppramsingen munner for Orwell ut i en innsikt og et dilemma: Forfatterne av utopier klarer ikke å fortelle om en verden man vil tilhøre, fordi de rett og slett forveksler lykke med perfeksjon – men hvis lykken da bare kan eksistere som kontrast til noe annet, som fravær av ulykke, for et øyeblikk, som hos Dickens, hva gjør det med sosialismens prosjekt? For ingen sosialist kan vel i fullt alvor ønske seg en dickensk verden?

Kanskje har ikke lykke noe som helst med sosialisme å gjøre, kommer Orwell til slutt fram til, kanskje er sosialismens eneste mål menneskelig brorskap, som i sin tur kan resultere i lykke, men som i utgangspunktet handler om noe ganske annet.

Hva dette andre er, og hva det har med julen å gjøre, lar han det være opp til leseren å finne ut av.

Å mangle sammen

Scrooge i «Et juleeventyr» er, sammen med sin navnebror onkel Skrue, blitt selve sinnbildet på en gjerrigknark. Han personifiserer grådighet og – det som ofte følger – uvitenhet. Eventyret er en moralsk fabel. Grådighet er en synd Dickens lar Scrooge fri seg fra. Innenfor den katolske kirken er grådighet en dødssynd, og blir, i likhet med begjær og fråtseri, gjerne ytterligere beskrevet som en overdrivelses- eller utskeielsessynd: Man vil bare ha mer og mer, nok er aldri nok.

Samtidig går det an å forestille seg andre former for grådighet. Grådighet er ikke bare havesyke, det kan også være å ikke ville ha. Ikke ville ha tomhet, for eksempel, ikke ville ha smerte, ikke ville ha påminnelser om forskjeller eller livets brutale tilfeldigheter. Jeg kretser ikke nå bare inn betydningen av å kunne forsake egne privilegier, selv om det så klart handler om det også, men verdien av å kunne erkjenne og tåle mangler på et mer eksistensielt nivå. Jeg tror det er dette Orwell forteller om: Når man fram til en bunn i seg, hvor man kjenner på mangler i eget liv, søker man seg mot menneskelig brorskap på en annen måte enn om man lever i tilstrekkelighet, ganske enkelt fordi man trenger hverandre på en annen måte. Ja, det er dette som er menneskelig brorskap, til forskjell fra andre varianter av fellesskap: at det hviler på en dyp gjensidighet.

Det er denne gjensidigheten jeg ikke ser på det gamle julekortet. Fellesskapet i midten er bokstavelig talt rammet inn, forseglet, nesten, og det er tegnet i farger, tenker jeg, for å vise at i julen skal man være sammen, men også for å minne om at julen bare tydeliggjør tilstander som gjelder året rundt, og som man har lett for å akseptere året rundt.

Ute, nå: ikke et snøfnugg å se, men blader som minner om høst, visne, brunlige; blader som minner om vår, friske og grønne.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 25. mars 2017
Det var i 2011, i den vesle byen Elko, Nevada – en type by der alle hoteller har casino i førsteetasjen og rancherne jobber for å holde hodet over vannet. På Gold Country Inn and Casino satt en unggutt i enden av baren, i mutt forventning om å falle i...
Lørdag 18. mars 2017
Det politiske magasinet Cicero utarbeidet i desember sin årlige liste over de 500 viktigste tyske intellektuelle. Øverst på pallen sto ikke Handke, Sloterdijk, Habermas eller Enzensberger, men derimot en person som kun de færreste i utlandet kjenner...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk