Klassekampen.no
Onsdag 21. desember 2016
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Økonomihistorien følger et syklisk mønster. Må den gjøre det?
1848, 1933, 2016

I 1847 viste vår store statsmann Anton Martin Schweigaard et usedvanlig klarsyn i forbindelse med det vi i dag kaller globalisering. Schweigaard mente at økonomen David Ricardos lære om ikke-intervensjon i markedene (det vil si laissez-faire) hadde antatt en så kosmopolitisk retning at den så på hele menneskeslekten som et eneste samfunn. «Den globale landsbyen» snakkes det om i dag. Schweigaard mente at en slik teori ville komme i konflikt med virkeligheten «så lenge menneskene er til».

Året etter viste det seg at Schweigaard fikk rett. Etter å ha nådd et teoretisk høydepunkt i 1846 – da engelskmennene sluttet å beskytte sitt landbruk – kollapset markedsutopien med revolusjoner i alle store europeiske land unntatt England og Russland i 1848. Etter mange år med vellykket aktiv økonomisk politikk blomstret utopien imidlertid opp igjen, men under krisen som startet i 1929 kollapset den nok en gang. Klarest kom dette ideologiske bruddet til uttrykk i 1933 i en artikkel av John Maynard Keynes der han innrømmer at han hadde vokst opp med frihandel som en fundamental sannhet som det ville være «imbesilt» ikke å tro på. Nå innrømmet han å ha tatt feil. Keynes uttrykker noe av det samme som Schweigaard gjorde: teorien ble innhentet av virkeligheten.

Etterkrigstiden ga oss – etter Marshall-hjelpens prinsipper – en bevisst økonomisk politikk inkludert spredningen av produksjon mellom land. Det ga oss det som nå omtales som les trente glorieuses: de tredve årene mellom 1945 og 1975 da økonomisk vekst i Vesten var raskere enn noen gang i historien, hverken før eller siden. Så begynte man nok en gang å tro at det var «markedet» som hadde skapt dette, ikke den økonomiske politikken, og med finanskrisen i 2008 og begivenhetene i 2016 kollapset den samme teorien nok en gang.

Det sykliske mønsteret er tydelig. Stadig er det samme type monstre som skal nedkjempes. Med Trump, og Putin, kan vi få tilbake oligarkveldet, «det amerikanske plutokratiet» fra 1890-tallet som Thorstein Veblen og andre klarte å nedkjempe.

Keynes skal ha sagt «når fakta endrer seg, endrer jeg mening – hva gjør De, Sir?» At så få økonomer tør skifte mening når virkeligheten endrer seg rundt dem, som i 2016, gjør at faget sørgelig nok stort sett avanserer «fra begravelse til begravelse». Dette tydeliggjøres gjennom at en ny generasjon økonomer nå står bak nettverket Rethinking Economics Norge.

Hos elitene er det fremdeles komparativt fortrinn som teller. Schweigaard gjennomskuet teorien og så at komparativt fortrinn ville kunne gi en enkelt nasjon (England) et «industrielt Verdensherredømme». Alt før jeg leste Schweigaard stod denne teorien for meg som en fornærmelse mot sunn fornuft. Produksjonslivet kan sees på som et kunnskaps- og makthierarki der visse aktiviteter belønnes mer enn andre, og det er lett å tenke seg at en nasjon spesialiserer seg på bunnen av hierarkiet. I 1800-tallets USA finner vi økonomer som siterer Bibelen mot frihandel. USA måtte ikke spesialisere seg nederst i hierarkiet som stammen som «bar vann og hugget ved» for alle andre. Dette var en evig Herrens straff (Josva 9.23–27). Frihandelsutopien kollapser også fordi noen land kan spesialisere seg på å være fattige. Ingen økonom forteller sine barn at de er så flinke til å vaske opp at de bør spesialisere seg i sitt komparative fortrinn i tallerkenvask som yrke, men de gir uten å nøle tilsvarende råd til fattige nasjoner.

Den østerrikske økonomen Karl Polanyi minnet oss på at kommunismen, fascismen og Roosevelts New Deal alle var motstandere av laissez-faire og det «frie» marked. Veien fra sosialisme til fascisme var noen ganger ikke lang: begge bevegelsene hadde en felles fiende i det som startet som Manchester-liberalismen, dagens nyliberalisme. Både den største engelske fascisten Oswald Mosley and Mussolini hadde startet sin politiske karriere som sosialist. Tidligere i denne spalten er det blitt pekt på at Sanders og Trump begge er mot frihandel.

I 2016 fikk Schweigaard nok en gang rett, som i 1848 og 1933. Svaret ligger verken i fascisme eller kommunisme. Vi må gjenopprette Polanyis tredje alternativ, basert på Roosevelts New Deal og hans kloke Sentralbanksjef Marriner Eccles (1934–1948). Det er Roosevelts og Eccles’ forståelse av fordeling av produksjon og inntekt som nå må gjenskapes.

eriksreinert@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein, Camilla Øvald og Chr. Anton Smedhaug skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 10. januar 2017 kl. 13.49

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk