Klassekampen.no
Onsdag 21. desember 2016
Dansen rundt gullvalutaen: Eurosamarbeidet ble utarbeidet av «markedsfundamentalister» med blind tro på nyliberale teorier, mener stjerneøkonomen Joseph Stiglitz. Her fra innføringen av euroen i Paris i 1999. foto: Thomas Coex, EPA/AFP/NTB scanpix
Der Joseph Stiglitz har funnet euroen skyldig i krisa i Europa, ville han funnet kapitalismen om han fortsatte å lete.
Et mislykket eksperiment
Undersak

Fra DM, Fr, ƒ og £ til €

VALUTA: Planene om en felles myntenhet for Europa ble første gang vedtatt på toppmøtet i Maastricht 1991. Myntenheten skulle få navnet ecu (European Currency Unit), men ble døpt om til euro da det viste seg at ecu ikke klang like godt på alle språk. 1. januar 1999 ble euroen innført som elektronisk betalingsmiddel i Belgia, Finland, Frankrike, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania, Tyskland og Østerrike. Fra 2002 kom sedler og mynter i bruk. I 2001 gikk Hellas inn i samarbeidet, deretter fulgte Slovenia i 2007, Kypros og Malta i 2008, Slovakia i 2009, Estland i 2011, Latvia i 2014 og Litauen i 2015.

Joseph Stiglitz:

The Euro, And its Threat to the Future of Europe

Allen Lane (2016)

Europa. Et kontinent hvor ulikhetene øker og flere land har vært i økonomisk depresjon i årevis. I de mest kriserammede landene har kun halvparten av unge en jobb å gå til, offentlige budsjetter har blitt alvorlig redusert og sosiale sikkerhetsnett revet bort under føttene på folk. Mistillit til elitene, både i hjemlandet og i mylderet av EU-institusjoner, vokser og får stadig oftere utslag i høyrepopulisme og fascistiske understrømmer.

I sentrum av denne krisa står et 17 år langt feilslått makroøkonomisk eksperiment, euroen, i destruktiv kombinasjon med blind tro på nyliberale økonomiske teorier. Dette er grunnlinjen i Joseph Stiglitz’ nyeste murstein: «The Euro and its Threat to the Future of Europe».

At det er nettopp Stiglitz som har skrevet denne boka, er på mange måter dens største styrke. Mye av kritikken mot både eurosamarbeidet og kuttpolitikken som har blitt ført i EU er verken ny eller ukjent. Men når avsenderen er en av verdens største økonomstjerner, må også miljøene som kritiseres i det minste høre etter. For amerikaneren Stiglitz er i utgangspunktet ingen raddis. Han er tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, har mottatt den såkalte Nobelprisen i økonomi og ledet presidentens økonområd under Bill Clinton. Han har gitt ut flere toneangivende bøker, blant annet «The price of inequality» som viser hvordan ulikhet er til skade ikke bare for dem som havner nederst i inntektsfordelingen, men for økonomien som helhet. Temaet ulikhet følger Stiglitz opp i «The Euro», hvor de sosiale konsekvensene av feilslått økonomisk politikk er en grunnleggende motivasjon for bokprosjektet.

Fakta:

Aktivistisk økonom

NY KURS: Joseph Stiglitz er en amerikansk samfunnsøkonom som i 2001 fikk Nobels minnepris i økonomi. Han ledet Bill Clintons råd av økonomer fra 1995-97 og var sjeføkonom i Verdensbanken fra 1997-2000, og regnes som en av de mest innflytelsesrike økonomer i vår tid. Stiglitz har skrevet mye om omfordeling og markedets virkning, og er opptatt av at perfekte markeder ikke finnes. I høst sto Stiglitz i spissen for den såkalte Stockholm-uttalelsen, et opprop utarbeidet av 13 økonomer som mener det trengs en ny kurs i verdensøkonomien.

Fordelen med bøker i mursteinsstørrelse er at de kan fylle flere funksjoner på en gang. Som fagbok i makroøkonomi kommenterer den flere sentrale teser i økonomifaget, og kunne med fordel utgjort et kritisk tilskudd til økonomistudentenes pensum. Parallelt og sidestilt med de økonomifaglige utgreiingene ligger imidlertid hele tida den politiske analysen. Og det er her boka, og Stiglitz’ arbeid, har sin største styrke. Ved å påpeke hvordan politikk og økonomi henger sammen, stiller han viktige spørsmål ved de rådende retningene i økonomifaget.

Dette er de samme synspunktene som sørget for at Stiglitz fikk sparken fra Verdensbanken i 1999. Den gang handlet det om kuttpolitikk, deregulering og privatisering som kreditorene påtvang gjeldstyngede land i sør. Likheten mellom dette og linja Troikaen (IMF, den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen) har ført mot land som Hellas, er slående. At institusjoner som IMF gjenbruker økonomisk politikk som har vist seg å ikke fungere, er ifølge Stiglitz et alvorlig sykdomstegn for økonomifaget. I høst sto han i spissen for et økonomopprop for en ny kurs. Ett av prinsippene de samlet seg om, er at kuttpolitikk og deregulering har vist seg å være feil strategi i møte med økonomiske kriser.

Feilslått krisepolitikk er imidlertid ikke den eneste årsaken til Europas økonomiske hengemyr. En like viktig årsak er ifølge Stiglitz hvordan valutasamarbeidet rundt euroen er konstruert.

Euroen, som har vært i bruk som valuta i 17 år, skulle bidra til å knytte Europa tettere sammen via mer økonomisk integrasjon og økt økonomisk vekst. Aldri tidligere hadde det vært forsøkt å skape en monetær union mellom så mange og så ulike land. Det fantes teorier for hvordan dette ville fungere, men ingen empiri å vise til. Det blir ofte sagt til økonomistudenter at «samfunnet er vårt laboratorium». I etableringen av eurosonen ble Europa prøvekaninen, og ifølge Stiglitz er manglende kritikk av teoriene som lå til grunn skyld i det mislykkede resultatet.

Å innføre felles valuta i en gruppe land betyr i praksis fast valutakurs landene imellom og at renta må settes lik for alle. De kan ikke lenger føre en egen pengepolitikk, det vil si endre renta eller trykke egne penger for å påvirke valutakurs og inflasjon, i møte med økonomiske konjunkturer.

I Norge styrer sentralbanken over pengepolitikken, og et eksempel kan forklare utfordringene med en valutaunion. I møte med lav økonomisk aktivitet, høy arbeidsledighet og lav inflasjon vil Norges Bank sette ned renta. Med lav rente svekkes den norske krona mot andre lands valuta, og norske varer blir relativt billigere i utlandet. Dette styrker konkurransesituasjonen for norsk industri. Samtidig gjør kronekurs at utenlandske varer blir dyrere i Norge, og det hjemlige forbruket skiftes mot norske varer og tjenester. I korte trekk: lav rente gjør at industrien får solgt flere varer i utlandet og at folk flest velger en helgetur til Larvik istedenfor Berlin. Begge deler øker aktiviteten i norsk økonomi, reduserer arbeidsledigheten og øker inflasjonen. På motsatt vis kan renta settes opp i høykonjunkturer for å motvirke en sterk krone.

Dette er teorien, hva som skjer i virkeligheten avhenger av mange andre forhold. I dagens situasjon, hvor renta er lav og arbeidsledigheten høy, kan det virke som pengepolitikk ikke fungerer. Men selv om pengepolitikk ikke løser alt, hadde situasjonen vært ganske mye verre dersom nedgang i oljesektoren ikke kunne bli møtt med lav rente og svakere kronekurs.

Når man innfører en valutaunion flytter man de pengepolitiske virkemidlene fra nasjonalt nivå til unionens nivå. Eurosonen består av 19 land som politisk og økonomisk er svært ulike. Likevel setter Den europeiske sentralbanken ei felles rente for å møte de ulike økonomiske situasjonene.

Stiglitz kaller økonomene som utarbeidet eurosonen for markedsfundamentalister, som basert på ideen om likevekt og perfekte markeder regnet med at valutaunionen ville føre til økonomisk konvergens. Teorien var nemlig at alle ulikheter forsvinner av seg selv dersom man åpnet opp for fri flyt av arbeid, kapital, varer og tjenester.

Fasiten har vært det motsatte. Land hvor økonomien går godt, som Tyskland, fikk med euroen en svakere valuta enn de hadde hatt på egen hånd. Det gir økt konkurransekraft for tyske varer. På den andre siden vil land hvor økonomien går dårlig få en «for sterk» valuta som reduserer økonomisk aktivitet. Uten andre mekanismer som sprer risiko og gevinst mellom landene, blir en slags gjennomsnittsvaluta oppskriften på økonomisk divergens.

I kombinasjon med nyliberal kuttpolitikk har eurosamarbeidet blitt en katastrofe for Europa, og Stiglitz’ klareste konklusjon er at noe må gjøres. Han foreslår tre mulige utveier; mer integrasjon, mindre integrasjon eller en midlertidig mellomløsning.

Mer integrasjon innebærer at eurosamarbeidet utvides til et helhetlig økonomisk samarbeid, hvor skattesystemer, offentlige budsjetter og finansregulering i større grad inngår. Gjennom en rekke konkrete reformer foreslår han mekanismer som skal sørge for at risiko for nedgangstider og gevinster ved oppgangstider fordeles bedre. Det han foreslår, er ikke like omfattende som USAs føderale system, men vil flytte betydelig innflytelse over økonomisk politikk og offentlige budsjetter til unionsnivå.

Dersom mer integrasjon ikke er mulig, foreslår Stiglitz enten en «fredelig skilsmisse» der euroen avvikles, eller at man lager en mellomløsning med flere ulike valutaer i påvente av at mer integrasjon blir mulig. Stiglitz er opptatt av at eurosamarbeidet er en menneskeskapt konstruksjon, som det er fult mulig å endre dersom alle landene er enige. Det viktigste for å få til dette er imidlertid at man er villig til å dele på kostnadene ved et oppbrudd, og sette regler for hvordan man skal håndtere ubetalt gjeld og innføringen av de nye nasjonale valutaene. For å få til dette uten at de sterke landene vinner og de svake taper, trengs det en solidaritet som Stiglitz innrømmer det er vanskelig å skue i dagens EU-institusjoner.

For Stiglitz er den beste løsninga mer integrasjon, og han konkluderer håpefullt med at det er mulig. I dagens politiske klima er det vanskelig å tro at han skal få rett. Til det er motforestillingene til hans analyse for sterke, både blant politikere som frykter tapt prestisje, finansinteresser som ville tapt på hans reformer og ikke minst blant folk flest som av gode grunner ikke lenger stoler på dagens EU.

Det er fristende å si at der Stiglitz har funnet euroen skyldig i den økonomiske krisa, ville han funnet kapitalismen om han fortsatte å lete. For flere av reformene han foreslår, både for mer integrasjon og demontering av valutaunionen, synes umulige uten et helt annet og mer demokratisk system. Så lenge maktkonsentrasjonen i de politiske og økonomiske elitene er så sterk som den er i dag, vil vi aldri få reformer som begrenser det frie markedets forrang. Den økende økonomiske ulikheten er ikke kun en konsekvens av dårlig makroøkonomisk innsikt, men et resultat av en interessekamp som foreløpig vinnes av dem som tjener på dagens system. Den beste strategien for å nå Stiglitz’ mål om mindre ulikhet og mer solidaritet, er å delta i kampen for forandring nedenfra. Og med oss i bagasjen kan vi gjerne ha hans solide kritikk av nyliberal økonomisk politikk.

marie.sneve@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 10. januar 2017 kl. 14.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk