Klassekampen.no
Mandag 19. desember 2016
Damer på tur: I damebladets 1890-føljetong kunne lesere grøsse over farene som lurte for kvinner på togtur. Her fra en tidligere epoke i jernbanehistorien, Euston Station ca. 1837. illustrasjon: wikimedia commons
Leve toget! Men kom ikke her med damekupeen igjen.
Alarmsnoren

Reise uten følge? Med jernbanen helt til hovedstaden? Lilli visste ikke om hun turte eller om foreldrene ville gi henne lov. Hun hadde aldri reist alene, ei heller så langt. Men nå bodde hennes gifte søster i hovedstaden, og hun ville så gjerne ha besøk. Lilli var ung, kun 17 år. Hun var altfor smukk, ja, hun var nydelig. Nettopp derfor var det ikke ufarlig å la henne reise hjemmefra alene. Ville hun rote bort penger og togbilletter? Foreldrene turte ikke å betro henne noe større beløp, for hun kunne jo ikke styre med penger. Reisen som innebar at hun måtte skifte tog underveis, var ikke enkel for en som Lilli. Hun kunne ta feil av togene, stifte upassende bekjentskaper eller falle ut av vinduet. Og hun kunne gjøre anstøt mot jernbaneordenen.

Reisen ville dessuten bli en kostbar affære. Lilli hadde søsken, og så måtte også de reise til hovedstaden. Men hvordan ville det gå med Lilli der? Hun ville utvilsomt la seg bestjele av lommetyver. Hun ville utvilsomt miste bagasjebeviset, komme hjem igjen medbringende halvdelen av sine saker. Ja, hun kunne miste et helt dusin lommetørklær. Moren var fylt av frykt og betenkeligheter. Det var hennes klippefaste overbevisning at Lillis reise aldri ville gå vel. Likevel, reisen kom i stand. Hun fikk ny drakt, støvkåpe og hatt. Til foreldrene lovet Lilli at hun aldri skulle tale med noe menneske utenom billettkontrolløren og konduktøren. Reiseruten skulle hun skrive ned i en i notisbok og lære utenat. Og hun ga et ubrytelig løfte om en tidligere uhørt orden.

I damekupeen ble Lilli sittende sammen med tre eldre damer. De begynte naturligvis å snakke til henne. Glemt var Lillis løfte. Snart visste de tre fremmede det meste om Lilli, hennes familie med mer. Da toget stoppet ved en stasjon, forlot de tre damene kupeen. Og etter en stund var Lilli fremme ved stasjonen der hun skulle skifte tog. Én hel time måtte hun vente på neste tog. Ute på perrongen la hun merke til en herre med stor bart og bredskygget hatt. Herren kom bort til henne for å spørre om han kunne stå henne til tjeneste. Han var elskverdigheten selv. Men Lilli tenkte på foreldrene, og noen samtale ble det ikke. Da toget kom, så hun at herren, sammen med en fornem dame, gikk inn i nabokupeen. Mon tro om det var mann og hustru? Nei, tenkte Lilli, damen var for gammel. De måtte være bekjente, så hyggelig som de to hadde det sammen.

Lilli satt alene i kupeen. Om fem timer ville hun være fremme i hovedstaden. Hun leste i reiselektyren sin, men la den vekk. Kjedsomheten snek seg langsomt og grundig innover henne. Hun så ut av vinduet, studerte alt som var i kupeen. Der hang alarmsnoren. På veggen leste hun det som sto på skiltet om alarmsnoren. Når man dro i den, stanset toget og signalpipen gikk. Ulovlig bruk av alarmsnoren ville bli bøtelagt med 100 kroner!

Lilli stirret på alarmsnoren. Den hadde en djevelsk tiltrekningskraft. Hun reiste seg, stilte seg ved vinduet, åpnet det og lente seg ut. Et kraftig vindpust, og vips, så fløy den nye hatten hennes av gårde. Da trakk hun i alarmsnoren, helt uten å vite det. Toget stanset og signalpipen gikk. Lilli kom til sans og samling. Hvordan kunne hun ha vært så ubetenksom? Hvordan skulle hun klare å betale boten på 100 kroner?

Abonnentene av «For Hus og Hjem. Ugeblad for Damer» måtte vente i spenning. «Allarmsnoren» (!), fortellingen, gikk som føljetong i september-oktober året 1890. Den oppløste seg til sist med velbehag. Men først etter noen episoder til. Da herren med stort skjegg og bredbremmet hatt var alene i kupeen med den gamle damen, overfalt han henne med kloroform. Han var røver i forkledning, og skulle forsvinne i folkemengden når toget stoppet på den store stasjonen. Men takket være Lillis ubetenksomhet ble ranet avverget og røveren arrestert. Boten ble ettergitt, den gamle damen ga Lilly ny hatt og inviterte henne til sitt gods på landet.

Alarm. Det gikk litt fort i svingene sist. «For Hus og Hjem» er ikke det første damebladet i Norge. «Euphrosine – et lidet Tidsskrift for unge Damer» utkom i 1830, men i fellesmonarkiets tid var det også dameblader. Selv tilhører jeg den store gruppen reisevante, hun uten følge. Én ting ser jeg alltid etter. Nødutgangen. Leve toget! Men kom ikke her med damekupeen igjen!

bodist@getmail.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kristina Leganger Iversen skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 10. januar 2017 kl. 09.57

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk