Sang i tid og rom

KommentarOlav Østrem19. desember 2016

I minnene skjer alt til musikk: Bruk for all del jula på å se «Distant Voices, Still Lives», Terence Davies’ vonde og nydelige film fra 1988. Foto: BFI

Connecting people. Ikke på Nokia-viset, men slik den nederlandske kordirigenten Peter Dijkstra forklarte det: At studier viser at det skjer noe fysisk med mennesker som synger sammen. Pulsen kalibreres, vi kobler oss på hverandre. En ypperlig framstilling av disse musikalske båndene som binder oss, er britiske Terence Davies’ film «Distant Voices, Still Lives» (1988). Løselig basert på Davies’ egen oppvekst i 1940- og 50-tallets Liverpool, med den voldelige faren (spilt av Pete Postlethwaite) i sentrum, er filmen bygd opp av en rekke tablåer der høytsynging av tradisjonelle høytidssanger og slagere utgjør en stor del av filmens tekst.

Hadde runda 100 i år: Robert Normann er sikkert den mest kjende norske gitaristen gjennom historia.

Nasjonalgitaristen

JubileumArild R. Sætre19. desember 2016

Robert Normann var først og fremst ein gitarist av internasjonalt format. I år er det 100 år sidan han blei fødd.

Det var nok ikkje få gitaristar rundt om i landet som blei sitjande med open munn og måpe då Robert Normann dukka opp som pauseinnslag på fjernsynsskjermen i 1971. Han fekk gitaren til å høyrest ut som eit heilt orkester. Gitarteknikken hans var unik. Han spelte melodilinje, akkordar og bassfigurar samtidig. Denne gitarteknikken gjorde han internasjonalt kjend. Til og med den legendariske franske gitaristen Django Reinhardt blei imponert. Då Robert Normann møtte Reinhardt på bakrommet etter ein konsert i Gamle Logen i Oslo i 1939, skal Reinhardt ha uttalt: «Hva har jeg her å gjøre? Dere har jo Robert Normann!»

RIPnik i parken: Sammen med 15-16 norske entusiaster dro Musikkmagasinet i høst til Prince-museet og -mausoleet.

Gull og purpur

EssayPilegrimsferdMartin Bjørnersen19. desember 2016

Et halvt år etter at Prince døde, åpnet museet i hjemmet og studiokomplekset Paisley Park. Hvor vi endelig fant ut hvordan det låter «when doves cry».

Jeg skulle til å si «det finnes en park», men er det egentlig en park? Utenfor bygningskomplekset er det riktignok noen nydelige blomsterbed, med fargerike vekster i blant annet gult og (selvsagt) purpur. Men «park» med liten p blir likevel å ta i litt. Så. Det finnes et sted, og det er blitt sagt at kjærlighet er fargen dette stedet innpreger deg med etter et besøk. Jeg er tilbøyelig til å være enig, faktisk. Det har også blitt sagt at det eneste som kreves for å slippe inn, er å si at du tror. Men det holder ikke helt, har jeg erfart.